Dette er en tid for å skifte ham. Jeg kjenner stadig mer på overgangen fra vinter og innside liv til oppvåkningen av en stemme og vilje som bare vil ut, ut, ut!

Ønske om å forstå mitt eget innside-liv en så grunnleggende at det er både en personlighet, endel av jobben min og en evig balanse mellom velsignelse og forbannelse. Jeg er et sånt menneske som gjerne dykker litt ned i underbevisstheten og det som beveger seg i sjelen og psyken min. Med årene har jeg blitt mer bevist på at denne prosessen helt naturlig får slippe til om vinteren.

Mørketiden gir rom for å se innover

Mørketiden gir naturlig rom for et innover syn. Det føles godt å la relasjonen til meg selv og mine nærmeste være i sentrum, jeg lar både månefaser og drømmer få mer oppmerksomhet om vinteren. Når livet handler om å leve inne, holde varmen inni huset, komme seg ut og kjenne den kalde klare luften, utfordre barskheten i klimaet både tåle litt frost og bruke mulighetene i dette vinterlandskapet, for så å komme inn igjen i varmen og slappe av. Sånn opplever jeg livet også. Klarer jeg og ha det godt med meg selv i mitt eget indre, kan jeg ut å erfare meg selv i ulikt farvann og lande trygt i mitt eget indre etterpå. Det er en indre styrke jeg søker, ved å utfordre meg i de barske omgivelsene. Når våren så kommer og lokker med mer overflate liv igjen, er jeg veldig klar for både å være mye ute og sette igang med nye prosjekter.

Fasaden florerer i sosiale medier

Innside liv er et nødvendig tema i vår tid hvor fasade liv florerer i sosiale medier. Samfunnets forventninger til oss er ganske klare. Vi har alle så mange grunnleggende utviklingsteg igjennom et liv, som krever både selvinnsikt og egeninnsats for å komme seg igjennom. Jeg tror det er skummelt å sette psykiske diagnoser på de helt elementære livs smertene et liv nødvendigvis har. Uten å kritisere helsevesenet og den utbredte medisineringen i psykiatrien, vil jeg dele min bekymring for både utdeling av diagnoser og antidepressiva til mennesker som går igjennom en livskrise eller en periode hvor innsidelivet krever så mye at de ikke orker forventningene i rollen som bidragsyter på jobb og i samfunnet som før.
Jeg tror det er helt naturlig at vi ikke kan ha jevn arbeidskapasitet og en konstant bidrags rolle et helt liv. Perioder med tilbaketrekking til seg selv og sine nærmeste relasjoner krever iblant en annen prioritering av vår kapasitet.

Vi må tillate oss selv perioder med både tungsinn og følelsesmessige utfordringer, noen ganger er det viktig å søke profesjonell hjelp, andre ganger skulle vi kanskje tillate oss å bare være ydmyke og sårbare til våre nære og kjære.

Ofte er det ønske om å å mestre alt selv, eller en frykt for å være belastende som gjør at vi søker profesjonell hjelp, fremfor omsorg fra våre nærmeste.

Hvem kan du støtte deg mot?

Har du nære nok relasjoner til å be om støtte når det trengs? Både BNP og egen bankkonto krever ofte at det er 100% prosent produksjonsliv vi lever, jeg tror det er behov for å justere forventningene og tilpasse seg livs fasene. Da kanskje vi får mennesker som identifiserer seg med livsvisdom og personlig vekst, fremfor å gå inn følelsen av å ikke mestre livet. Pasientrollen kan være belastende, det å lære seg forskjellen på medisinenes ulike virkninger, kan for mange være mer krevende en å forstå sin egen psykiske labilitet.

Jeg vil bare løfte frem vår evne til å møte livets barske side og bruke det til vekst i neste fase. Livet er utvikling, steg for steg beveger vi oss.
La lyset og våren komme med ny vitalitet, men minn gjerne deg selv på hva som har romstert på innsida i vinter før du slipper vinterdvalen helt.