Det er mitt ønske til julenissen i år.
Vi erfarer alle en haug med ulike relasjoner i løpet av et liv, noen består, andre kommer og går. Det er mange normer for hvordan vi skal oppføre oss i samhandling med andre.
Vi har ulike forventninger i arbeidsforhold, vennskap, organisasjonsarbeid, familier og par-relasjoner. Noen er formelle og reguleres av skriftlige avtaler med juridiske og økonomiske konsekvenser. Andre er frie og basert på gjensidighet.
I perioder tar jeg noen kvante-sprang i hvordan jeg forholder meg i mine relasjoner.
Det kan være hvordan jeg ønsker at min rolle i familien skal fungere. Å åpne vennskap for å ha enda mer speiling og ærlighet. Det kan handle om å sette ord på tilbaketrekning i et vennskap som ikke har gjensidighet i seg lenger, eller å avslutte arbeidsforhold for å gå videre i livet. Jeg bruker alltid mye krefter på slike relasjonelle endringer og de kan føles som vanskelige syv-mils steg.
Bryte ut av forventninger
På den andre siden er jeg nesten alltid fornøyd og kan se tilbake på vekst og en utviklende prosess. Når jeg bryter ut av forventninger i relasjoner, er det krevende og jeg bruker mye tid til å se innover i meg selv og vurdere hva som er mitt eget og hva som er den andre. Det er vel nærmest umulig å ha god nok selvinnsikt i slike situasjoner, men stadig lærer jeg noe nytt om meg selv.
Kommunikasjon er nøkkelen for å nå frem til den andre, både verbalt igjennom kroppspråk og med blikkontakt bringer vi vårt budskap frem. Vi kommer fort i en forsvar og angreps situasjon når vi skal snakke sammen og skal sette lys på våre relasjoner.
Verdien av å kunne kommunisere åpent og ærlig med et ønske om å forstå den andre, kjenner vi alle, men vi er hele tiden oss selv nærmest og når vi uttrykker egne behov kommer ofte anklagelser i veien for nøytralitet og vennlighet.
Par-relasjoner har mange gjensidige forventninger til hvilken rolle vi skal ha for hverandre, hvordan vi skal leve sammen og leve drømmene våre ut i livet.
Det er også mange kulturelle og tradisjonelle forventninger til parforholdet.
Det kan være vanskelig å sette ord på egne behov når «de andres» forventninger en et ideal. Samfunnet gir oss et ganske standardisert bilde av et vellykket par.
Tør vi vise alle våre sider i et parforhold?
Det heterofile og monogame samlivet står sterkt fremdeles.
Det er nok mange som tilpasser seg denne normen på tvers av hva de føler for, andre bryter normen igjennom utroskap eller ved å søke alternative relasjoner.
Kanskje lever de med skam, kanskje får de satt ord på elefanten i rommet og rommet blir et større og bedre sted og være, kanskje ender det opp med sårede og skadede relasjoner som ikke gagner noen.
Paret er for mange den mest lærerike, krevende og utfordrende relasjonen.
Det er i dette intime forholdet vi helst skal tørre å vise oss fra alle våre sider.
Det er her vi tar ut alt fra tull og fjas, til innside humor, glede, sinne, frustrasjon og sorg.
Vi trenger alle nære relasjoner hvor vi kan vise oss helt nakne, spørsmålet er om vi tør det?
At paret er en relasjon vi gjerne lager formelle avtaler rundt er interessant.
Stoler vi ikke på hjertet vårt, trenger vi noe håndfast, økonomisk og juridisk for å holde motivasjonen oppe, eller er det en romantisk ide bak formalisering av kjærlighet?
Jeg har ingen svar, jeg bare spør. Jeg lever selv i et samliv som handler om vennskap og fellesskap rundt barna. Jeg definerer det ikke som en par-relasjon, men det er vekst, ærlighet og gjensidighet i bunn, en felles base for familieliv.
Det tok meg lang tid å lande i en ny identitet. Jeg vil være med å løfte taket høyere for ulike samlivsformer og deler derfor egne erfaringer.
Jeg ønsker meg fred i alle mine relasjoner og minner meg om at jeg selv er den brikken til fred som jeg har ansvar for og mulighet til å gjøre noe med.
Ha en fredelig førjul i alle dine relasjoner.
