Hvor mye ballast er vi egentlig født med – og hvor mye formes gjennom et levd liv? Oppvekst og opplevelser, miljø. Det er så mange interessante perspektiv på dette livet vi lever.
Heldigvis har jeg insisterende venner. Som ikke gir seg når jeg har for mye å gjøre, slik at alt som ikke handler om tidsfrister blir skjøvet ut av bevisstheten.
En slik venn har lenge tipset meg om en podcast på P2 som heter Sånn er du. Som jeg etter sigende bare MÅTTE høre på.
For det første må jeg da forholde meg til fenomenet podcast! Ingen tidligere erfaring. Innbefatter dermed en hel del ting jeg egentlig ikke har tid til (les: gidder). Som å finne en relevant app og laste ned den, og finne ut hvordan jeg skal bære meg ad for å få hørt på denne i bilen. Fra mobilen. Koblinger og sånt styr. Haff.
Men siden denne vennen som nevnt er såpass insisterende, har jeg nå tatt meg på tak og fått det gjort. O fryd!
I denne podcasten analyserer Harald Eia og Nils Brenna kjente personligheter med personlighetstesten «Big 5.» I timeslange programmer. Lærerike, morsomme og tankevekkende timer som virkelig setter spørsmålstegn ved lettvinte karakteristikker, vedtatte sannheter og kategoriske inndelinger (ah – gråtonene!). For sannelig er vi mennesker sammensatte – selv de vi tror at vi åpenbart kan knekke koden på. Det man umiddelbart ser, gir ikke hele bildet.
Og jeg antar jo at dette gjelder oss alle – ikke bare de vi kjenner gjennom media.
Personligheten vår gir føringer for hvordan vi forholder oss til omgivelsene våre. Hvordan vi oppfatter våre medmennesker. Hva vi vurderer som viktig. Hvorfor vi reagerer som vi gjør. Hvilke forventninger vi har – til oss selv og andre. Jeg lurer også på hvor mye ballast vi egentlig er født med – og hvor mye som formes gjennom levd liv. Oppvekst og opplevelser, miljø. Ikke lett å sortere ut, egentlig! Jeg er neimen ikke sikker på om svarene mine på en slik test ville være de samme i dag som for tjue år siden. Men jeg er ganske sikker på at en del grunnleggende karaktertrekk ligger der hele tiden.
Hva vi kan lære av å stille oss undrende til dette! Oppdage nye ting, andre dimensjoner og vinklinger. Åpne noen dører. Drive feltarbeid, som en foreleser jeg nettopp hørte, uttrykte det. En smule selvinnsikt er kanskje ikke å forakte. Hvis vi i tillegg klarer å kommunisere rundt forskjellene – ha en dialog – kan det rett og slett skje store ting.
Jeg tror at jeg lærer aller mest av de som er ulike meg sjøl. At jeg bør utfordres på måten jeg tenker på, ikke bare lete etter bekreftelser på det jeg allerede tror og tenker. Det kan oppleves provoserende, og læringskurven kan være bratt. Kanskje er heller ikke målet å endre kurs, men å bli tryggere på det en faktisk står for. Fordi grunnlaget blir mer reflektert.
Det er så mange interessante perspektiv på dette livet vi lever. Det kan vi tenke litt på – en regntung og tåkete dag i november.
