Snart vegeterer hele landet i døsig høysommerfølelse og ferietid. Og selv om vi er travle nå også – med skoleavslutninger og eksamener og alt vi skal rekke før ferien – så tror jeg de fleste setter stor pris på glimtene innimellom.
TEKST: Anita Bunes
Tid er et relativt begrep som blir analysert og diskutert jevnlig av filosofer, forskere og lekfolk.
Jeg husker jeg som barn irriterte meg over flosklene de voksne til stadighet kom med: «Sammarn blir stuttere og stuttere førr hørt år!» «Tida går så fort da ongæ beginner på skuurn!» Jeg tenkte at tiden vel i grunnen gikk akkurat like fort alltid.
Senere har jeg blitt nødt til å erkjenne at jeg har kjent på de samme tingene selv.
Der jeg er i livet mitt nå, er det vanskelig å forstå at tiden kan bli lang for noen. Jeg sliter også med å forstå at noen kjeder seg. Jeg erindrer at jeg kunne kjede meg som barn, men det må være minst tredve år siden jeg kjente på den følelsen. Men vi er ikke alle i samme livssituasjon.
Jeg er klar over at jeg har mange jern i ilden og jevnt over er ganske travel, og dermed rett og slett ikke rekker å kjede meg. Men får jeg et uventet pusterom, er det ikke kjedsomhet som velter inn over meg. Rastløshet, kanskje, men ikke kjedsomhet. For det meste tilfredshet – over å «ha tid» – til noe jeg vanligvis ikke rekker. Og det er en hel del.
Men er det så enkelt som at det handler om å ha nok å holde på med? Kanskje. Men kanskje ikke bare? Kan det være slik at kjedsomhet henger sammen med en følelse av ufrihet? Hvis man føler at man mangler handlingsrom – til å gjøre det man vil, være der man vil. Klare det man vil? Som eldre på institusjon. Eller kanskje barn – selv om jeg tror det å være barn i dag innebærer helt andre utfordringer enn da jeg var liten og mye alene, og bevegelsesfriheten begrenset seg til en radius overkommelig til fots eller på sykkel.
Døsig høysommerfølelse og ferietid
Snart vegeterer hele landet i døsig høysommerfølelse og ferietid. Og selv om vi er travle nå også – med skoleavslutninger og eksamener og alt vi skal rekke før ferien – så tror jeg de fleste setter stor pris på glimtene innimellom. Fuglesangen. Alt det grønne. Blomstringen. Forsommerluktene. Sengetøy som har tørket på snora ute. Åpne vinduer. En kaffekopp på trammen i solnedgangen. De slørblå junikveldene – tenk at det går an å oppsummere så mye i to ord?! Det å trekke pusten og ta inn det vi befinner oss i – akkurat nå.
Samle minner – det uttrykket har jeg lært av en venn. Sommeren er høysesong for det. Kanskje skal vi reise, og oppleve helt nye ting. Eller kanskje skal vi være hjemme og nyte sakte tid. For den finnes nok. Særlig om sommeren.
Om dere skal lese èn bok i sommer, vil jeg anbefale Sommerboken av Tove Jansson. Mammaen til Mummitrollet, dere vet. Men dette er en roman for voksne – eller egentlig en allaldersbok. Den beskriver glimt fra livet til en farmor og barnebarnet Sophia på en øy i finskebukta en sommer. Det er en bok med de store spørsmålene, og kanskje finnes svarene der også. De små tingene som farmoren og Sophia opplever blir større enn dem selv. Jeg må lese litt i den boka hver sommer. Det tåler den godt. Det er gjentakelse på høyt plan – men stadig nye ting å finne.
God sommer da dere. Husk å kjenne litt etter. Sånn innimellom på trammen.
