Smaken av fire hjul og en hel ungdomstid

    18 år og én dag gammel ble jeg sertifisert sjåfør og eier av mine første fire hjul. Verden lå åpen og jeg kunne lukeparkere hvor som helst.

    Av: Mette Haugland

    Jeg kjører en svart Yaris 2001-modell. Det betyr at den alltid har et gyllent grått skjær av møkk året rundt, uansett hvor mange ganger jeg vasker den, og at den dobler som en rullende varmeovn du ikke får skrudd ned om sommeren.

    Den bilen er min første bil. Egentlig ønsket jeg meg en gammel, slitt folkevogn i en eller annen knærs farge. Helst med noe alt for stor pynt festet til dashbordet. En slik hadde Mary-Kate Olsen i filmen A New York Minute, og en slik skulle jeg ha. Det var derimot ikke elektriker-pappaen min like enig i. Så vi inngikk et slags kompromiss; en fornuftig Yaris hadde nesten samme fasong som en folkevogn og viktigst av alt; den fritok min far fra å bli min egen private mekaniker. Også var den liten nok til at angsten min for å lukeparkere forduftet i det jeg la meg ned på asfalten ved siden av den, og innså at vi nesten var like lange.

    En kompis fra videregående sa en gang; «du vet når du tror du har funnet en ledig parkeringsplass, svinger inn og må bråbremse for at det allerede står en bil der? En sånn bil har du.»

    Jeg strøk på teoriprøven på moped samme dag som jeg fylte 16, derfor hadde jeg lært og 18 år og én dag gammel ble jeg offisielt sertifisert sjåfør og eier av mine første fire hjul. Verden lå åpen og jeg var klar for å lukeparkere hvor som helst.

    Du har liksom ikke noe valg når du vokser opp i grisgrendte strøk. «Du måtte kjøre hvor langt sa du?!» kan mine mer sentralt oppvoksede venner si. Du må ha bil. Eller må og må, men det gjør verden mindre. Enklere å forholde seg til. Innen rekkevidde og tilgjengelig.

    I dag, seks år etter den første turen står den fortsatt på plenen hjemme. Den ene høyttaleren er sprengt etter å ha kjørt volumet på max til the Main under altfor mange turer til Kongsvinger. Den har en stor bulk i passasjerdøra etter noen bulka meg og stakk av, og ca. hundre tusen parkeringsautomat-lapper i hanskerommet. Det ligger solbrilleglass og noen plakater fra Audunbakken i baksetet, og en godt brukt CD-mappe i leopardpels ved håndbrekket. Når dagen kommer kan jeg gjøre opp verdien av ungdomstida mi i en liten formue av brente CD-plater.

    Den bilen kan veien til Kalvhella og Bakketun på egenhånd, og et år under Sandsdagene satte jeg igjen bilnøklene i døra og fant de igjen fire timer senere. Fortsatt stående i døra. Vi sov to stykker på tvers i den bilen under Hove festivalen 2010 og sverget på å aldri gjøre det igjen dagen etter. Og i passasjersetet er det små flekker etter en dagstur til Karlstad en brennheit sommerdag i 2013, hvor Hanna hang ut av passasjervinduet mens hun blåste såpebobler i bilkø.

    Noen av mine beste minner ligger i den bilen, og det slår meg at det kanskje er et fellestrekk for alle som vokser opp på steder uten optimal kollektivtrafikk. Spør hvem som helst, og foreldrene dine kan svare det samme. Smile, dra opp et navn på en grønn Opel eller rød Volvo og første gangen de kjørte over Sanderbrua. Nostalgi og kjærlighet.

    Jeg skal selge bilen min til våren og det føles ut som jeg selger en hel ungdomstid og et halvt liv.