For noen treginger dere odølinger er! Jeg snakker på generelt grunnlag her, selvsagt, men jeg ble mildt sjokkert over hvor sakte alt går i Odalen da jeg kom hit som innflytter for noen år siden.

Det er ikke som om jeg selv kommer fra en summende og travel verdensmetropol hvor alt går så raskt at man ikke tør å blunke i frykt for å gå glipp av noe: jeg er født og oppvokst i Eidsvoll, altså bare på andre siden av skogen. Det går ikke akkurat i rakettfart der heller, men min erfaring derfra var at en kundebehandler ville legge om farten fra rusling til hurtig gange om han fikk beskjed om å finne ut av noe for en kunde, eller at bilistene ville skynde seg litt om de plutselig forstod at de stod parkert foran noen som skulle frem.

Her på Sand oppdaget jeg tidlig at mange ikke er så nøye på sånt. Ta for eksempel enkelte ansatte i butikkene. Noen episoder jeg har vært borti får meg til å tenke på en tidligere kollega som hadde sett seg lei på at en av de andre ansatte holdt et bedagelig tempo i arbeidssammenheng: i det den ansatte subbet sakte forbi og ante fred og ingen fare, stakk kollegaen hodet frem fra der han jobbet og ropte «løft beina!». Det er uvisst om det hjalp på farten, men subbinga ble det iallfall slutt på.

Heldigvis er odølingene raske i enkelte andre sammenhenger. På veien, for eksempel. Vel, av og til da, for makan til inkonsekvente bilister som de som finnes i Odalen skal man lete lenge etter: når man kjører på småveiene i sentrum og omegn kan man ofte oppleve å havne bak folk som kjører så pinefullt sakte at en travel stakkar kunne rive av seg håret i ren frustrasjon. Langs landeveien, derimot, er det stikk motsatt! Der kjører småbarnsmødre, pensjonister og yrkessjåfører på akkurat samme måte: med hjertet i halsen og klampen i bånn.

Denne oppførselen er ikke til å bli riktig klok på. Det er som om det er om å gjøre å komme seg raskest mulig inn i sentrumskjernen sånn at man kan luse omkring som en gammel mann med hatt når man først kommer dit. Ja, eller stoppe helt: for ikke lenge siden opplevde jeg å stå bom stille bak en bil midt i en av sentrumsveiene. Da jeg ble lei av å vente, kjørte jeg forbi bare for å oppdage at sjåføren satt, helt uanfektet av verden på utsiden, og leste nyheter på telefonen sin. Sånt`no ha`kke de i byen!

Man kan spørre seg hvor denne svært rolige livsstilen kommer fra. I min hjemkommune, som altså er så nærme at innbyggerne der kan glede seg til å klage høylytt på utsikten til de samme vindmøllene som folk herfra kommer til å klage på, prøver man stort sett å være effektiv. Dette gjelder ikke alle, selvsagt. Folk kan være trege lengst nord i Akershus også, men de aller fleste kunder vil gå videre med livet sitt så fort transaksjonen er gjennomført.

Her i Odalen slår man gjerne av en prat med personen bak kassa mens man sorterer betalingskort og renser lommeboka for rusk. Det er så irriterende at jeg får lyst til å brøle, men det virker for meg som om jeg er alene om dette: når nestemann i køen endelig får komme til, gjør han nemlig nøyaktig det samme!
Etterpå kan man regne med å måtte ligge bak begge to i kø ut fra parkeringsplassen for så å bli fullstendig frakjørt ute på veien.

Kan grunnen til denne tilsynelatende medfødte tregheten være så enkel som at man rett og slett har bedre tid her i de odalske skoger, iallfall når man først har kommet på plass? At de som bor her foreløpig ikke har blitt smittet av det travle livet som preger hovedstaden og områdene rundt?
Mon tro om kanskje den berømte Gardermo- effekten kommer hit også etter hvert, og at all den stoiske roen i Odalen forsvinner som dugg for solen. I Sør- Odal har vel den travlere livsstilen så vidt begynt å krype over kommunegrensa. Skal se det samme skjer her oppe etter hvert også. Da blir det nok slutt på å oppdatere seg på nettaviser midt i veien!

Dette blir bare spekulasjoner fra min side, selvsagt. Jeg har ikke forsket ordentlig på grunnen til at folk her er så trege og kommer ikke til å gjøre det heller. Fire år etter at jeg for første gang måtte stå i flere minutter med favnen full av varer og se på at kunden foran meg snakket med ekspeditøren om gikta og strømpriser og Gud vet hva, begynner jeg dessuten å bli vant til at det er sånn det er her i bygda. Jeg har for lengst lagt disse små samtalene inn i min planlagte butikktid og blir ikke lenger like irritert. Det er jo på en måte litt sjarmerende også, hvis man legger velviljen til. Det kan til og med hende at jeg begynner sånn selv en vakker dag. Skulle det skje at jeg plutselig står der og piller rusk ut av pengepungen mens jeg forteller langtrukkent om akkurat hva jeg synes om prisen på den nye grove leverposteien, vet jeg heldigvis hvor jeg kan ta igjen den tapte tiden: på landeveien!