Jeg var alltid et bekymret barn. Det var så mye å tenke på, så mye å være redd for, så mange situasjoner som var pinlige og vanskelige. Så mye å hokse på, som man sier i Odalen. Det er spesielt èn bekymring, èn vanskelig situasjon som renner meg i hu i disse dager da skarer av skolestartere over hele landet står mer eller mindre klare til å ta fatt på ti års grunnskole: den fryktede «bli kjent»- sangen.
Da jeg var skolegutt kunne jeg nesten ha drept for å bytte til et navn med to eller flere stavelser. Jeg kunne til nød ha tatt til takke med å legge til et navn til. Grunnen var enkel: hver eneste gang klassen kom opp i en situasjon hvor man skulle gjøre seg kjent, måtte vi synge den tidligere nevnte sangen. Du har sikkert vært borti den selv: «Morn, morn, morn, jeg heter» og så videre.
Denne sangen bød helt sikkert på problemer for flere enn bare meg. Mange likte ikke å synge solo og hørtes dermed nervøse og sårbare ut i en situasjon hvor de nok heller ville ha ønsket å fremstå som kule og selvsikre.
Se for deg tøffe Johnny, han som hadde ola- vest med Kiss- merker på ryggen og som banket alle som var uenige med ham. Til og med han ville virke spak der han satt med skjelven stemme og pep «Morn, morn, morn, jeg heter Johnny». Da betydde ikke ola- vesten og det røffe rocke- imaget så mye lenger. Da kom stakkars Johnnys sanne jeg til syne. Snakk om å bli avkledd. Ja, for mange var det antakelig like skremmende å skulle synge denne sangen som det ville være å stå naken foran hele forsamlingen.

Selv hadde jeg aldri det problemet at jeg fremstod som særlig tøff. Man kunne kaste ett blikk på meg og bestemme der og da at jeg hverken var kul eller tøff. Disse to kvalitetene virket for ti år gamle meg langt viktigere enn å være tørrvittig og reflektert, men man må jo nesten ta det man får. Sånn sett kunne jeg synge i vei uten at det påvirket imaget mitt i særlig grad.
Mitt problem i forbindelse med denne forferdelige sangen, var altså mangelen på flere stavelser i navnet mitt. Helt fra eleven på første pult sang navnet sitt og til vi kom til meg, satt jeg og kaldsvettet og gruet meg. Jeg hadde sunget den mange ganger før og visste akkurat hvor rart det kom til å låte. Jeg kjente altfor godt til følelsen av å strekke hals og synge de teite strofene med det altfor korte navnet mitt mens de andre elevene fniste lydløst.

Det er nemlig det, at et navn med èn stavelse ikke tar seg godt ut i nettopp denne sangen. De fleste andre slipper billig unna, til og med de med mange stavelser i navnet. Heter du Marianne? Eller Trond Martin? Ikke noe problem. Bare syng det litt fort. Heter du Jostein? Perfekt! Navnet ditt er som skapt til denne sangen. Ingen kommer til å le av deg. Du kan til og med kjekke deg litt med noen spenstige hodebevegelser og et nonchalant skuldertrekk til slutt, og på den måten bevare ditt tøffe og kule image som du har jobbet sånn for.
Heter du Per? Eller Jon? Au da. Det er der det begynner å butte.

Jeg gulpet alltid bekymret og var hvit av skrekk i det det ble min tur.  Alles øyne var festet på meg. Nå gjaldt det å ta seg grundig sammen. Første strofe gikk alltid greit. «Morn, morn, morn.» Klart og fint. Hittil var alt bra, ingen utoner eller falske skjær, og dermed kom optimismen: dette greier du, denne gangen går det bra, bare vent, du kommer ikke til å føle deg dum, ikke nå, ikke i dag. Så kom det vanskelige, det som skilte meg fra alle barna med lange navn, og heller ikke denne gangen klarte jeg å løse den utfordringen det var å sette et enstavelsesnavn inn i en strofe med to stavelser. Det gikk som det måtte gå. Navnet mitt snublet stakkato ut av munnen: «Jo- on». Fillern. Atter en gang måtte jeg sitte der i skam med en bekymret mine i ansiktet og en svart sky over hodet mens stafettpinnen gikk videre til en eller annen heldiggris som het Øystein eller Thomas.
Det var èn annen i klassen som også hadde navn med bare èn stavelse, men han hadde et ess i ermet: et lite brukt mellomnavn som bare lå der og ventet på nettopp en slik anledning. Så da det ble hans tur trakk han frem mellomnavnet, lik en tryllekunstner som drar en kanin opp av hatten, og dermed slapp han unna. Det var jeg alltid misunnelig på.

«Du skal være glad jeg ikke heter Habakuk, du.» Dette var trøsten min far kom med da et av barna kom gråtende hjem fra skolen etter å ha blitt ertet for at pappa hadde så rart navn. En mager trøst, kanskje, men et godt poeng likevel.
Tenk å hete Habakuk. Mine besteforeldre hadde en edel tanke om å gi sin førstefødte et bibelsk navn. De valgte altså bort Habakuk, og Jesus også, heldigvis, men lot valget falle på Benjamin, et navn som var høyst uvanlig og som på åttitallet tydeligvis var spesielt nok til at barna hans ble mobbet for det.
De som ertet søstrene mine for at faren deres het Benjamin, kom fra en generasjon hvor korte navn som Anne, Geir, Hege og Bjørn var blant de vanligste. Stakkars Bjørn, forresten: Bjø- ørn høres enda teitere ut enn Jo- on.
Disse barna hadde altså korte navn som var enkle å huske og uttale. Det er ikke rart at de kunne tenke at et langt og kronglete navn som Benjamin var noe å le av.
De korte navnene deres bød imidlertid på problemer: Det var ikke uvanlig at fire gutter i samme klasse hadde samme navn. Dermed måtte man ta i bruk etternavn eller, enda verre, tall, for å skille på de forskjellige. Det kan umulig være særlig stas å være kjent som Bjørn 4.
Da er det kanskje bedre med noe litt særegent, som for eksempel Benjamin. Kan det ha vært nettopp derfor disse korte navnene gradvis forsvant på listene over mest brukte navn? I 1970 var Thomas det lengste guttenavnet på topp ti. Fem år senere måtte Thomas se seg slått av Kristian, men ellers var topplista fremdeles fylt opp av korte navn på fem bokstaver eller mindre. Så, i løpet av de neste femten årene, forsvant nesten alle korte navn fra lista. Bare Stian var igjen. Han kjempet der oppe i toppen mot lange navn som Kristoffer og Alexander, helt til Ole plutselig dukket opp tidlig på nitti- tallet. Stakkars Ole holdt stand i et par år, og etter det var topplista stort sett okkupert av lange navn.
Benjamin nådde aldri opp til topp ti, hvis du skulle lure, men per i dag finnes nesten 4000 Benjaminer rundt om i det ganske land. Jeg tviler på om noen av dem mobbes for navnet sitt nå til dags.
Forklaringen på at lengre navn tok over, er sannsynligvis enkel: da Bjørn 4 og Hege R skulle ha barn sammen, må de ha innsett at et litt lengre navn kunne sørge for at barna deres ikke skulle hete det samme som halvparten av klassen de havnet i. Smart nok, helt til halve klassen het Alexander.
Dette løste den neste generasjonen på elegant vis ved å gi barna sine ikke bare ett men gjerne to og til og med tre lange navn. Sjansen for at Dorothea Mathilde skal havne i samme klasse som en som heter nøyaktig det samme, er, heldigvis, forsvinnende liten.
Derfra var veien kort til å begynne å kalle barna sine alt mulig rart: i dag finnes det mange barn som er oppkalt etter både edelstener og biler. Det finnes tilsynelatende ingen grenser for hva man kan hete lenger. Man kan gjøre litt som man selv vil, og siden det kun er fantasien som setter grenser har noe rart skjedd: i dag er det nettopp disse korte, enkle navnene hvis eiere mobbet folk med lange navn for trettifem år siden som er de mest uvanlige. Tenk litt på det. Kjenner du en Rune eller Anne som er under tjuefem år gammel? Ikke jeg heller. Men de kommer nok tilbake. Mange navn gjør nemlig det, med visse hederlige unntak.

Akkurat nå, og i uoverskuelig fremtid, ser det ut til at navnene forblir lange og mange. Personlig foretrekker jeg ukompliserte navn som tar kort tid å lære seg, men èn fordel bringer de lange navnene med seg: navnesangen kan umulig overleve i disse tider. Bare prøv selv å presse Dorothea Mathilde inn i en strofe med to stavelser uten å sette knute på tunga!