Det er rart hva man husker når julehøytiden nærmer seg. Kanskje det har med alle de kjente luktene og følelsene å gjøre: at hjernen assosierer og sørger for at godt gjemte minner dukker opp igjen?
Eller det kan være synet av gavepapir med avtrykket fra en gammel teipbit som utløser det.
For mens vi pakker inn gaver, og mens lukten av julestjerner og fersk marsipan sprer seg i rommet, ser jeg plutselig for meg bestefar, julepyntet med stram krage og bredt slips. Den blanke, brune issen pleier å være objekt for en lek vi unga holder på med: vi konkurrerer stadig om å legge hånda først på hodet hans mens vi roper «førstemann til månen!» Men ikke nå. Han står og ser på juletreet som jeg og storesøster Anette har fått lov til å pynte på rommet vi deler. Vi har dratt ham med opp i andre etasje bare for å vise frem dette treet. Vi har pyntet det helt selv. Kroppen min dirrer av forventning og stolthet. Bestefar klapper begge hendene sammen i begeistring og bryter ut i spontan sang. Hjulpet av en røst som har årelang trening fra opptredener i bedehus rundt omkring på Østlandet runger de første strofene av «Du grønne, glitrende» gjennom rommet og treffer meg så jeg altså husker det flere tiår etterpå.
Jeg er svært glad i julen og alt den fører med seg. Gamle sanger. Filmer man har sett utallige ganger. Gaver. Mat i så store mengder at det føles som om jeg skal være evig stappmett i det januar kommer og legger et slags grått mentalt slør over tilværelsen. Den bekymringen tar vi da, for akkurat nå vil jeg bare sette tennene i en diger julemiddag og toppe det med en hel marsipangris som er bare til meg.
Jeg går hele året og tenker på alt annet enn jul, selv når butikkene begynner å fylles opp med julegodt og emballasje med nisser og grønne kranser på. Jeg enser knapt alt dette og bryr meg ikke om det før midt i november, omtrent samtidig med at nettene blir lange og kulda setter inn, som sangen sier. Da er det som om en bryter slår seg på i hodet mitt. Plutselig lengter jeg etter å høre Chris Rea synge om at han kjører hjem til jul. Jeg får lyst på lefse med sylte og grov sennep, selv om jeg egentlig ikke liker sylte. Jeg begynner å lure på hva NRK viser i julekalenderen i år, og om det snart dukker opp julekort i postkassa.
Julegaveønsker dukker opp og minner meg på at jeg er lite annet enn et barn pakket inn i en diger mannskropp. For selv om jeg ønsker meg bøker og et par fornuftige artikler fra Clas Ohlson må jeg alltid skrive opp både lego og tv- spill på ønskelista, sånn i tilfelle noen plutselig innfrir.
For en kjedelig jul det ville bli om jeg måtte være hundre prosent voksen mann og late som om det eneste jeg gleder meg til er julemat og fri fra jobben. Nei, gi meg Julemorgen på TV og en strømpe full av godteri og barnslige julehefter. Gi meg fargerike Duplo- tårn som vaier faretruende helt oppunder taket. Voksen kan jeg være resten av året.
Jeg leste på Facebook for noen år siden at en gammel venn av meg møter faren sin før jul hvert eneste år for å se Alene Hjemme. Det er viktig å skape sine egne tradisjoner, tenker jeg, og lager en mental notis om endelig å komme i gang med å lese juleevangeliet for ungene lille julaften. Det har jeg ment å gjøre i årevis.
Jeg skulle forresten gjerne vært flue på veggen hos Vetle og pappaen hans når den ene banditten får en edderkopp i fjeset. Det er juleglede det!
Hjemme hos oss ser vi også Alene Hjemme hvert år, sammen, ivrig ventende på akkurat dette øyeblikket. Tyvens redselsfulle skrik går aldri ut på dato, og jeg gleder meg like mye i år som i fjor.
Ellers i året ville jeg ikke ha noen som helst interesse av å se denne filmen, eller noen annen julefilm for den del, men nå, med kroppen full av sukker og huset pyntet med julekrybber og en og annen nisse, kan jeg knapt tenke meg noe bedre å fylle tiden med enn å se den tidløse juleklassikeren sammen med de jeg er mest glad i.
Julen er ikke bare glede, selvsagt. Det er stress og mas også. Gaver som skal kjøpes inn på overfylte kjøpesentre. På parkeringsplassen settes tålmodighet og forsikringsbonus på prøve. Når man endelig kommer innendørs venter altfor blide ekspeditører som Gud hjelpe meg har begynt å komme rundt til andre siden av kassa for å gi meg det jeg nettopp har betalt for. I en av butikkene vi var i nylig ble vi sågar tilbudt te i det vi kom inn. Det er hyggelig og fint og alt det der, altså, men jeg vil strengt tatt bare handle i fred uten å måtte bekymre meg for å søle varmt drikke på de andre kundene. Hva blir det neste? Stående buffet på Toys`R`us?
Slitsomt kan det også være å sjonglere juleavslutninger og fester og ekstra jobbing og alt annet. Å få hele kabalen til å gå opp og likevel ha tid til å hygge seg oppi det hele er logistikk på høyt nivå. Det kan føles som om desember burde være dobbelt så lang som de andre månedene. Vi kunne jo ta litt av januar?
Slitet, stria og stresset er likevel verdt det når alt kommer til alt. For i mellom julegavehandel og slitet med å finne en ledig parkeringsplass finnes det så mye koselig, og til slutt sitter vi der sammen med familien og spiser middag mens ungene lurer på om vi ikke er ferdige snart så vi kan komme i gang med det som virkelig betyr noe. Da er stress og mas glemt, og vi sitter igjen med det som for min del er årets fineste høytidsdag. Jeg er til og med pyntet så godt det lar seg gjøre. På hjemmebane er jeg vanligvis kledd i t- skjorte og joggebukse som har sett bedre dager, men på julaften er dressen på og slipset strøket så krøllene fra året før ikke synes lenger.
Så var det bestefar, da, og hvorfor minnene om ham dukket opp akkurat da vi satt og pakket inn gaver. Han døde for noen år siden, men så lenge han levde la han ned mye arbeid i julegavene. Uansett hva de inneholdt, og de kunne sannelig inneholde litt av hvert, var gavene fra bestemor og bestefar alltid upåklagelig pakket inn. Papiret fra gavene de fikk selv beholdt han og brukte på nytt året etter. Før gjenbruket, som ville ha vært helt in akkurat nå, passet han alltid på å ta teipen forsiktig av og stryke papiret fritt for bretter og folder.
Jeg glemte nok av og til å sette pris på all kjærligheten de la i pakkene sine mens de levde, men nå som begge er borte husker jeg gaver hvor hanken hang på utsida og andre som bestefar gjorde seg så flid med at halve gleden lå i å pakke opp herligheten.
Sånn har det seg altså at et glemt barndomsminne overraskende dukket opp midt i julestria: fordi jeg så et gavepapir med merke etter gammel teip.
Julen går hånd i hånd med sorg og savn, har jeg merket etterhvert. Det får man bare ta imot. Minner om de som har gått bort kan jo være en gave i seg selv. Her jeg sitter og skriver er det som om jeg kan høre bestefar synge fremdeles: «Velkommen, du som vi ser så gjerne!»
God jul, alle sammen!
