For å si det enkelt, har jeg to lidenskaper når det kommer til kulturuttrykk – musikk og litteratur. Sistnevnte preger yrkeslivet mitt, førstnevnte bruker jeg store deler av fritida mi på. La det også være nevnt at for meg betyr ikke «kulturuttrykk» bare noe perifert jeg bruker penger på når jeg skal hygge meg, men utgjør en betydningsfull og vesentlig del av livsinnholdet.
TEKST: Anita Bunes FOTO: Arkiv
I løpet av det siste halvåret har jeg vært med på 2 arrangement på Milepelen kulturhus – et samarbeid mellom biblioteket og kulturkontoret. Konseptet er som følger: Man tager en musiker hvis tekster inneholder mer enn floskler og enderim, og intervjuer vedkommende om nevnte tekster – og forholdet til tekst og musikk generelt – før artisten avholder en akustisk intimkonsert.
Den ene artisten konkluderte med at tekstene var helt vesentlige for musikken hans. Han var svært opptatt av tekst, la mye arbeid i dem, dristet seg til å legge ut tekster i en poesi-gruppe på Facebook, og følte ærefrykt ovenfor «ordentlige» poeter.
Den andre sa at for ham kunne ikke tekstene eksistere uten musikken. Han klarte ikke se delene som løsrevet fra hverandre, og hadde liten forståelse for at noen valgte å utgi sangtekster i bokform. Han mente tekst og lydbilde hadde et gjensidig avhengighetsforhold.
Gåsehudopplevelser
Jeg klarer ikke å si at den ene har mer rett en den andre. Jeg er enig i at en sterk tekst har en egenverdi i musikken, og jeg har mange sterke opplevelser knyttet til dette. Men opplevelsen blir en annen – og kanskje større – i kombinasjonen. Det er gjerne her gåsehud oppstår.
Musikk gjør alltid noe med sinnsstemningen min. Jeg hører mye på musikk, liker svært forskjellig musikk, og bruker musikk helt bevisst i ulike situasjoner – om jeg trenger å roe meg ned, gire meg opp, gjøre arbeidet lettere eller bare lytte. Men musikken har alltid mening. Ikke alt passer alltid. Og selv om jeg vil slappe av, kan jeg ikke dermed sette på hva som helst av sukkersøt intetsigenhet som bare gjør meg irritert. Her skynder jeg meg å tilføye at jeg respekterer at andre har en musikksmak som er annerledes enn min.
Musikk skaper samhold mellom mennesker, den engasjerer og gir energi lik også andre kulturuttrykk. Jeg syns Teater Innlandets slagord «Alle trenger et spark i sjelen» er fantastisk, og har fått mange spark på deres varierte og dyktige oppsetninger. Det samme kan sies om billedkunst og god fotokunst.
Eurovision song contest, eller «Grampri», som det het da jeg var liten – har nettopp gått av stabelen, og mye kunne vært sagt (og har blitt sagt også…) om det sirkuset det i sin form er. I positiv forstand kan man trekke fram muligheten for at musikk forener over landegrensene. Jeg tror jeg nøyer meg med å påpeke at den også kan misbrukes i et politisk bilde.
God pinsehelg. Jeg håper nasjonaldagens ord og toner satte dere i en akkurat passe stemning av patos og høytid – uten ekskludering eller sjøldigging som vedheng. Min påstand er, som ofte ellers, at det går an å ha to tanker i hodet samtidig.
