I svømminga på skolen har vi kun noen få timer med livredning. Her lærer vi oss hvordan man skal få en annen tilbake på land, men ikke noen videre livredning som hjertekompresjon eller munn mot munn. Jeg mener det er viktig å lære seg livredning for at andre skal få muligheten til å få en ny sjanse på livet.
Tenk deg at du er ute å svømmer. Plutselig ser du en som holder på å drukne. Det du har lært fra ungdomsskolen er hvordan du skal få personen opp i fra vannet, ikke videre livredning. Når du får hun/han opp på land, hva gjør du da? Du har sikkert sett på TV hvordan skuespillere gjør det, men du aner ikke hvordan det føles å faktisk være i aksjon. Du blir stressa og gjør feil etter feil. Ingen vil at noe som dette skal skje. Derfor vil jeg ha et fag på skolen som heter livredning.
Faget går ut på å lære seg å bruke hjertestarter, hvordan gjøre hjertekompresjon, tegn på at noen kan få et hjerteinfarkt og hva du skal gjøre før ambulansen kommer. Dette er viktige ting som alle burde kunne. Jeg vet at jeg skal ta 30 hjertekompresjoner hvis noen ligger livløs på stranda, men jeg har aldri prøvd det før. Jeg tror det kan være nifst for meg hvis det skjer, og jeg vil sitte med ein skyldfølelse om at det er min skyld hvis noe går galt.
Hvis man har lyst på førerkort, så lærer man seg livredning på trafikalt grunnkurs. Her får vi prøve hjertekompresjon og munn mot munn. Selv om mange velger å ta førerkortet på enten moped, bil, traktor, buss eller lastebil, er det fortsatt flere som velger å ikke ta lappen. Det derfor noen som ikke kan livredning i det hele tatt. For at flest mulig skal kunne vite hvordan man kan redde andres liv i en kritisk situasjon, er det viktig å bli lært opp allerede på ungdomsskolen. Siden ungdomsskolen er obligatorisk, vil enda flere ha denne kunnskapen.
For at vi skal føle oss mer trygge og selvsikre, bør vi ha livredning på skolen. For at andre skal ha en mulighet til å overleve, bør vi ha livredning på skolen. Og for at vi kan lære livredning til barna våres, bør vi ha livredning på skolen.
TEKST: Hanna Iost Pekeberg, Sør-Odal ungdomskole.
