Å være fri er det motsatte av å være bundet, fanget eller begrenset. Denne uka har vi feiret frigjøringsdagen og neste uke skal vi flagge for vår selvstendige nasjon.
Jeg må innrømme at mitt forhold til 17. mai har falmet med årene. Som barn og ungdom opplevde jeg høytideligheten og alvoret med denne feiringen av frigjøring. Mine besteforeldre kunne fortelle meg om krigen , hvordan de opplevde hverdagen og den undertrykte følelsen. Min Mormor uttrykte sin frustrasjon over mangel på frihet og hun ga meg et bilde på den gleden de følte ved å endelig få rive ned blendingsgardiner, ta frem igjen radioen og det Norske flagg.
Jeg ser for meg den frie folkefesten det var å gå idet første 17. mai toget.
I dag føler jeg en utvannet høytidstemning med fråtsing fremfor fellesskap. Kanskje er det mitt voksne sinn som har opplevd stemningen så mange ganger at jeg blir litt blasert og distansert. Forhåpentligvis føler mine barn 17. mai som en dag med viktige verdier og en høytid som feirer frihet. Kanskje trenger jeg å ta imot deres glede over dagen og gi den et fornyet bilde om håp og indre frihet.
Det er ikke de politiske rettighetene, ytringsfriheten eller tros-frihet som ligger mitt hjerte nærmest. Friheten til å være seg selv vil jeg gjerne gå i tog for. Vi formes allerede som små barn til å bli mer av det vi føler andre forventer av oss og mindre av det vi innerst inne ønsker å være. Jeg tror vi kan ta tilbake eierskapet til våre egne genuine kvaliteter ved å gi mer slipp på de sosiale maskene og rollene vi spiller.
Jeg vil løfte frem friheten til å vise hvem vi er og hvilke verdier vi står for uten frykt for å bli utstøtt eller avvist. Frykt for å ikke høre til er en grunnleggende kraft som gjør at vi begrenser oss og tilpasser oss. La oss håpe at det vokser frem et rausere samfunn, hvor vi alle sørger for mer rom for mangfold og mindre konforme forventninger til hverandre.
Jeg ønsker deg gode mai dager med feiring av friheten slik den gir mening for deg.
Foto: Odd Magnus Storbråten
