Tanker i tiden
Da familien og jeg tok med oss alt vi eide og flyttet til Nord- Odal for noen år siden, var tanken at vi skulle bli gamle her. Det jeg glemte å tenke på, var at den dagen ikke var så langt unna for min del.
Jeg kan knapt tro at det stemmer, men jeg har sjekket førerkortet opp mot årets kalender for å være helt sikker, og det er sant: i skrivende stund har jeg ni dager igjen av tredveårene. Når dette kommer på trykk har jeg vært «mann (40), Nord- Odal» i to dager.
I det siste har jeg gjort meg et par tanker om historier. Visste du for eksempel at det finnes en del tilfeller, spesielt i film, hvor hovedpersonen ikke har noen som helst påvirkning på utfallet av historien? Den første filmen om Indiana Jones er sannsynligvis den mest kjente av disse. Den modige arkeologen kunne ha latt hatten og pisken ligge i fred på hylla og blitt på kontoret til rulleteksten dukket opp uten at det ville ha noe å si for utfallet.
En artig tanke, om enn litt demotiverende for hovedpersonen selv. Heldigvis er dette en helt uaktuell problemstilling for de fleste av oss. Uten deg hadde det ikke eksistert noen historie om deg, og derfor har akkurat du stor mulighet til å påvirke fortsettelsen. Det samme har jeg i historien om meg.
Jeg tror ikke så mye på skjebnen. Det er vanskelig å se for seg at hele livet og alt det inneholder skulle være forutbestemt på noen måte.
Da er det lettere å tenke at vi staker ut kursen selv. Likevel dukker det av og til opp overraskelser på veien. For hvem hadde vel trodd at jeg skulle ende opp i Nord- Odal? Ikke jeg, iallfall, men her er jeg altså. Bra er det, for det er rørende fint å bo her, spesielt når morgensola står opp over Sand sentrum og speiler seg dovent i Storsjøen. Da tenker jeg at vi gjorde det rette valget den gangen vi begynte å sjekke boligannonser i et område jeg tidligere ville ha kalt feil side av fylkesgrensa.
Det går an å spørre seg om førti egentlig er særlig gammelt. Det er jo ikke det, ikke egentlig, men likevel. Førti. Tallet har skremt meg en stund nå, i større grad enn jeg ville ha gjettet for ti år siden.
I tredjeklasse overhørte jeg en samtale mellom mamma og barneskolelæreren min om deres erfaringer rundt det å fylle, ja, rundt.
«Jeg synes det var mye skumlere å fylle tredve enn å fylle førti», sa en av dem. Den andre samtykket ivrig. Etter dette levde jeg med en slags forestilling om at det var sånn for alle, og da jeg etterhvert passerte tredve uten den minste bekymring, trodde jeg at jeg skulle ta førti på strak arm også.
Men så gikk det ti år. En eller annen gang i løpet av disse årene så jeg meg i speilet og møtte blikket til en nesten middelaldrende mann. Det fantes ikke noe gutteaktig igjen, kanskje med unntak av smilet. Men akkurat da var det ikke mye av et smil å oppspore, for jeg ble lettere sjokkert av det jeg så: huden var ikke like stram som før. Nye rynker hadde dukket opp. En av de jeg hadde fra før, den befinner seg rett over nesa og kalles sinnarynka av min bedre halvdel, hadde blitt mer markant og fikk det til å se ut som om hele panna var i ferd med å skli ned foran resten av ansiktet. Panna selv hadde også begynt å få ganske kraftige rynker som tidligere bare kom til syne hvis jeg var særdeles bekymret. Du vet du begynner å dra på årene når du kan bruke huden i panna som rullegardin for øynene.
I tillegg var jeg blitt skjeggete på en sånn voksen måte som jeg husker fra da jeg var yngre og tenkte at det å klemme pappa eller bestefar minnet litt om å skrape sandpapir mot kinnet. På toppen av det hele kunne jeg ikke lenger klare å lyve meg fra det: jeg hadde begynt å få viker.
Plutselig tenkte jeg at mamma og den gamle lærerinnen hadde tatt feil. Å fylle tredve markerer riktignok et tydelig skille, men det er likevel ikke så mye å være redd for: man er ikke direkte ung lenger, men man er sannelig ikke gammel ennå heller. Man står dessuten på terskelen til flere av de riktig store tingene i livet. Det er gode sjanser for at man i tredveårene danner familie, kjøper hus og får livet på stell. Det er masse å glede seg over!
Hva har så førtiårene å by på? Panikk? Historien viser at mange menn kan vente seg en periode med frykt over å bli gamle. Plutselig gjør man ting som for andre kan virke helt sprø, som å kjøpe svær motorsykkel uten å ha noen som helst tidligere erfaring med motoriserte tohjulinger. Man oppnår sjelden noe positivt med sånn oppførsel, i tillegg til at landeveien blir utrygg for alle andre som ferdes der. Selv liker jeg ikke motorsykler, men sånn er det sikkert for mange andre også helt til de plutselig våkner en dag og tenker «kanskje jeg burde kjøpe Harley?». Så vi får nå bare se.
Apropos å gjøre landeveien utrygg: nå for tiden virker det som om digre motorsykler i stor grad er blitt byttet ut med overprisede, ultralette sykler av karbon. Oppå disse syklene finner man ofte menn på min alder, iført siste skrik i strekkbare stoffer og med matchende jakker som er så skrikende fargerike at vi kommer til å le høyt av dem om ti år. Jeg er ikke bygget for et liv på sykkelsetet, ei heller for et liv i lycra. Jeg prøvde for ti kilo siden, og allerede da lignet jeg mest på en fargerik knakkwurst med litt for liten sykkelhjelm.
Det finnes sikkert en haug av andre ting man kan gjøre for å få utløp for sin førtiårskrise, men jeg har ingen planer om å teste ut noen av dem heller. Jeg har aller mest lyst til å fortsette å være meg selv, på godt og vondt. Jeg har jo tross alt førti års erfaring med akkurat det.
Jeg leste nylig en bok hvor hovedpersonen var bekymret for om han var helten eller skurken i historien om seg selv. For leseren var det nokså åpenbart hva svaret var, men ting hadde en tendens til å skje på en sånn måte at han selv ikke kunne være helt sikker. Til slutt gikk det som det kommer til å gå i historien om meg også, selv om det er lov å håpe at det blir lenge til for min del: han døde.
Noen ganger er det vanskelig å si om man er helten eller skurken. Jeg blir ofte usikker selv, til tross for at jeg stort sett prøver å gjøre det som er riktig. Det er heller ikke alltid kun opp til meg å avgjøre. Når minstemann ønsker seg sjokoladepålegg på brødskiva på en helt vanlig onsdag, for eksempel, oppstår det uenighet om hvorvidt jeg er helt eller skurk. Fire- åringen er helt klar i sin sak: jeg er den slemmeste hun kjenner. Tannlegen, derimot, ville kanskje mene at jeg gjorde det riktige da jeg insisterte på å servere fiskepudding eller servelat i stedet. Sånne situasjoner kan kalles gråsoner: det finnes ingen klar fasit, og dermed får jeg tåle å være både snill og slem på en gang.
Andre ganger er det lettere å se om jeg er slem eller snill. Jeg var helt avgjort slem den gangen jeg kveilet sammen en leke- slange og danderte den pent oppå puta til min stakkars storesøster Anette, selv om jeg kanskje ikke var klar over det akkurat da.
Ikke noe godt kom ut av det. Vi endte opp med å gråte hysterisk begge to, om enn av forskjellige årsaker: hun ble skremt av slangen, jeg ble skremt av henne. Det er lite som er skumlere enn en storesøster som setter i et redselsfullt skrik som bare tiltar i styrke på vei fra soverommet i andre etasje og helt ned til kjøkkenet i første.
Man skulle tro at jeg lærte, men ikke så altfor lenge etter denne hendelsen skremte jeg nesten vettet av henne igjen, denne gangen med en livaktig og hårete edderkopp som man kunne manipulere til å bevege seg med hjelp av en medfølgende pumpe. Vi gråt begge to denne gangen også.
Noen ganger må godhet og sunn fornuft vike for ondskap og en litt uheldig sans for praktisk, svart humor. Det må ha vært lite ved meg som minte om en helt der jeg stod og gjemte meg bak døra i gangen, sannsynligvis med et olmt flir om munnen mens jeg pumpet som en gal for å få edderkoppen til å hoppe elegant og truende mot henne i det hun kom inn.
Det kan være en utfordring å balansere det gode mot det onde. Det blir ikke lettere med årene heller, det vet jeg nå. Jeg er utstyrt med et nokså godt moralsk kompass, men det hender at nålen peker litt feil likevel og at de gode handlingene kommer ut av kurs. Jeg beundrer dem som alltid klarer å gjøre det riktige. Det må være deilig, om enn litt kjedelig, å kunne ha god samvittighet i alle sammenhenger.
Selv kommer jeg sannsynligvis til å fortsette å gjøre en og annen blunder så lenge jeg lever, men jeg lover å aldri ta edderkopper og slanger inn i mitt humoristiske repertoar igjen. Og om jeg skulle komme til å ta et lite feilskjær kan jeg trøste meg med dette: før min tid er over og jeg trekker mitt siste åndedrag, finnes det forhåpentligvis massevis av tid til å sørge for at jeg blir den ubestridte helten i historien om meg selv. Jeg er tross alt bare førti.
