Norge er et land med mange forskjellige kulturer, bakgrunner, religioner, nasjonaliteter, former, alder, jobber, sykdommer, musikksmak, legning og venner. Selv om vi er et land med mange forskjellige mennesker, er vi ekstremt gode på å dømme folk før vi ha tatt oss tid til å bli kjent med dem.

Tenk deg at du er en flyktning helt fra andre siden av jorda som nå har kommet til Norge. Når du kan verken språket eller kulturen her, kan du lett bli forhåndsdømt og slite med å få
kontakt. Flere bruker heller tiden sin på noe annet enn å lære bort sin kunnskap til deg. Derfor mener jeg det er viktig av oss nordmenn å gå bort til en som ikke kan språket så godt og ta seg tid til å snakke. Dette vil gjøre dagen hennes/hans mye bedre og det vil bli lettere å kommunisere neste gang dere møtes.

I ungdomstida er det mye usikkerhet som flyter omkring ungdommene. Vi er usikre på hva vi skal si, hvem vi skal henge med og hvordan vi skal kle oss. Skravla går non-stop og det er umulig å ikke få et rykte på seg. Hvis en jente kler seg utfordrende eller mer lettkledd, får hun slengt stygge kommentarer etter seg, men hvis hun tildekker seg og aldri går i trøyer, bare store klær, blir hun kalt for «kjedelig» og «avvisende». Det er ikke snodig vi jenter kler oss likt, for vi er så redde for at vi skal få kommentarer slengt etter oss.
Disse kommentarene får vi ofte fra folk som ikke engang kjenner oss.

De få som tør å skille seg ut fra mengden, må være sterke, for de kommer til å møte litt
motstand. Når mennesker har blitt vant til at du kler deg annerledes, har en annen legning,
jobb, bakgrunn, utseende eller henger med andre folk, slutter de etterhvert med drittprat. Du må vise at du er sterk og ikke la det komme inn på deg.

Til slutt vil jeg si at det er viktig å være åpen for forandringer og fokuser heller på deg selv
enn å bruke energien din på å dømme andre. Du vet ikke hvor stor påvirkning det kan ha for personen du sårer.

Inspirasjon er hentet fra H.M. Kongens tale under Kongeparets hagefest i Slottsparken
1.september 2016

Skrevet av Hanna Iost Pekeberg, elev ved Sør-Odal ungdomsskole