Tekst: Mette Haugland
Bitre sommerkvelder er også fine sommerkvelder.
Nu grönskar det i dalens famn
Nu doftar äng och lid
Slutt å ha så store forventinger til nyttårsaften, sier folk. Du blir bare skuffet.
Jeg pleier å si at nyttårsaften for meg er årets fineste dag, fordi alt slutter og alt begynner. Men egentlig er det bare fordi man ikke kan feire midtsommer i desember.
Gi meg jordbær i kald mjølk, blomsterkrans i håret og langbord. Bordplate av gammal plank, fire forskjellige servicer og vinglass i ulik høyde. Mjølkespann med villblomster og ei lita dose pollen nok til å det kiler i nesa.
Kom med, kom med på vandringsfärd
I vårens glada tid
Jeg har en drøm om en gang å kunne feire midtsommer slik midtsommer skal feires, om det så er 20 varmegrader og barbeint i gresset eller i fleecejakke under en presenning.
Hvorfor vet jeg ikke, og skyller på store menger svensk barne-TV konsumert som barn og forsvarer det med en fjerdedel svensk familieblod.
Men er det én ting vi burde feire i dette værbitte landet hvor vi står i D-vitamin mangel opp til knærne, så er det lyse sommernetter. Lyse sommernetter som aldri ender, men renner ut i nye soloppganger. Og vi burde romantisere dem til vi begynner å tro på det sjæl.
Var dag är som en gyllne skål
Till bredden fylld med vin
Også blir det som det alltid blir, på verandatrappa hjemme med et vinglass i en høyde, bindende på en blomsterkrans og Lars Winnerbäck som synger Nu grönskar det fra Spotify.
Kanskje det er derfor vi nordmenn ikke feirer midtsommer. Så har vi en mindre dag å få forhåpninger til.
Så drick min vän, drick sol och doft
Ty dagen den är din
