Dører lukkes – dører åpnes

     

    Når man er så heldig å bli pensjonist og ved brukbar helse, er man privilegert. Men jeg merker at jeg begynner å få dårlig tid.

    TEKST: Sverre Aanstad

    Det er så rart å legge merke til at alderen etter hvert setter begrensninger på hva en kan gjøre. Dører lukkes, selv om jeg slett ikke ønsker det. Alder er bare tall: sier noen, kanskje for å trøste. Men alderen er en realitet som man må ta hensyn til og akseptere. Alderen gir også så mange gleder og nye dører åpnes eller lukkede dører åpnes på ny.

    For 25 år siden sa jeg: det skal jeg gjøre når jeg blir pensjonist. Nå er jeg der, men blir ikke raskere til fots, blir ikke bedre syklist eller bilist. Arbeidsøktene blir kortere og det er lettere å huke seg ned på hvilesteinen.

    I fjor sommer leide kona mi og jeg bobil og dro på 4 ukers tur til Nord-Norge. Turistvegen gjennom Nordland med ferjer og smale veger, besøkte Andøya, Tromsø, Nordkapp, Kirkenes og Nordlyskatedralen i Alta for å nevne noe. 6200km kjørte vi i et kjøretøy vi aldri hadde brukt før.  En fantastisk tur og vellykket på alle vis, i strålende vær både dag og natt.

    Men vi reflekterte over at vi ikke kunne vente til en sommer senere.  Vi måtte bruke den laglige tid. Det er nå, ikke lenger «i morgen». Skulle vi ta turen måtte vi gjøre det nå. Om 2 år eller om 5 år ville det kanskje ikke la seg gjøre.

    For 10- 15 år siden kunne vi ikke tatt en slik tur. Som bonde med fjøset fullt av dyr, åkerland som krevde sitt hele sommeren og full jobb for ektefellen var en slik tur uaktuelt. Og det var viktigere ting å bruke penger på. I fjor hadde vi muligheten og grep sjansen.

    Barnebarna løper fortere enn jeg gjør og er raskere i ganglaget. Og som tidligere aktiv lokalpolitiker blir engasjementet svakere og meningene ikke så bastante. Da er det greit at yngre overtar. Min tid er over i lokalpolitikken og fagforeningsarbeidet.

    Så er det andre felt som kan engasjere og hvor eldre folks erfaring og arbeidskraft kan komme til nytte.

    Et styreverv i Odalstunet er både givende og nyttig. Å være opptatt av historien og det som en gang var, er vel ganske naturlig for en gubbe på min alder.

    Å synge i kor er helsebringende, moro og nyttig. Alle burde synge i kor. Men stemmen forandrer seg og alderen tilsier at denne hobbyen nærmer seg slutten.

    Kanskje det åpner seg en ny dør eller at det bare blir litt mere pussing på min veteran «gangsterbil» fra 1950.

    Det blir nok noe å bruke kreftene og viljen på. Bare jeg passer på å slå av fjernsynet og vil titte gjennom en dør jeg ikke visste jeg kunne ønske å åpne.