Alle passer inn på et sted hvor alle er annerledes.
TEKST: Mette Haugland
Jeg har fått for vane å fylle denne plassen jeg har fått til rådighet her inne, med romantiske skildringer av stedet jeg har vokst opp. Når noen først gir meg litt spalteplass å boltre meg på, blir fort mye #iloveodalen i monitor. Og det står jeg for. Hvert ord. Men. Jeg vet det satt mennesker på samme rekke som meg i klasserommet som ikke nødvendigvis deler mine skildringer av et lunt, trygt og bra Odalen.
For det kan også være dritt å vokse opp i Odalen, spesielt om du er annerledes. Eller, spesielt om andre har bestemt at du er annerledes. På små steder skal du liksom ikke være annerledes, skille deg ut, ta litt plass. Vise hvem du er. Noe som i grunn er veldig ironisk, siden folk fra små steder ofte er annerledes, kanskje har andre verdier, andre tradisjoner, andre meninger.
For å være annerledes er kuleste som finnes. Det betyr at du ikke ligner på noen andre. At du er deg selv. At du brøyter vei for andre som synes det er vanskelig.
Fordi det er de rare, de som ikke alltid passet inn og trodde det var mulig når andre sa nei, det er de som forandrer verden. Og det er de som vi skal heie på.
Så bemannet med blomsterkrans, såpebobler og med alle regnbuens krigsfarger i ansiktet skal jeg gå i tog på verdens fineste hjemplass i verdens fineste sommermåned, og feire at jeg kan si jeg kommer fra et sted hvor man tar inkludering på alvor. Hvor man feirer mangfold, muligheten til å være seg selv og elske den man vil. Hvor man kjemper, sloss og aldri gir seg på at alle skal inkluderes og at alle skal få være akkurat slik de er. Fordi ingen skal måtte tåle å høre andre si at de er mindre verdt.
Ingen skal måtte behøve å kjenne på følelsen av at det kanskje hadde vært bedre om de ikke var som de er. Ingen skal måtte gjemme unna følelser fordi andre mener de er feil. Og ingen skal måtte unnskylde seg for at de elsker den de elsker.
Å elske er en menneskerett.
Jeg er klar. #bigdepride2019
