Jeg tenker ofte på hvor lite leken jeg er blitt de siste årene. Ikke at jeg tidligere pleide å frekventere lekeplassene i nærområdet i jakt etter huskestativer og sandkasser. Den typen lek ble jeg ferdig med for et sunt antall år siden. Jeg tenker mer på små pek som gav meg glede i hverdagen. Jeg gikk for eksempel sjelden forbi en tegnetavle i lekebutikken uten å skrive noe morsomt eller å tegne et stort smilefjes til eventuell glede for de neste passerende og antagelig til ergrelse for alle ansatte.
Ble jeg sittende lenge på ett sted endte jeg gjerne opp med å legge små steiner eller pinner i mønstre på bakken. Da jeg gikk derfra ble kunstverket – igjen smilefjes eller lignende – liggende igjen på bakken som et lite spor etter en mann som nærmest av prinsipp nektet å bli helt voksen.
«Må du være så voksenlig hele tiden?»
«Må du være så voksenlig hele tiden?», spurte Albert Åberg faren sin da han ikke fikk ham med på noe som var gøy. Faren ville bare betale regninger, gruble og røyke pipe. Aldri noe moro.
Dette er et spørsmål vi voksne gjerne kan spørre oss selv også. For hvorfor er det sånn at vi bare må gjøre voksne, alvorlige ting? Hvorfor kan vi ikke tillate oss et barnslig sleivspark ut av de daglige rutinene med god samvittighet uten å føle oss, ja, barnslige?
Som ungdom hendte det at jeg valgte barnepissoraet på offentlige toaletter. Det å ha porselenskanten et stykke under knehøyde gav meg en artig følelse av å være en kjempe som stod og tisset på et ganske alminnelig mennesketoalett. Jeg sier ikke at jeg nå, førti år gammel, har tenkt til å gjenoppta dette, men neste gang jeg finner en vaskeservant som er tilpasset landets minste innbyggere håper jeg at jeg tør å bøye meg hele veien ned og vaske hendene som en gigantisk kjempe på besøk i menneskeland.
I egenskap av å være småbarnsfar blir jeg selvsagt av og til «tvunget» til å være barnslig. Det hender jeg prøver en huske når vi er på lekeplassen eller at jeg graver et lite hull i sandkassa mens minstemann sitter ved siden av og fyller det leende opp igjen. Som pappa eller mamma er det nærmest en plikt å legge de voksne egenskapene til side innimellom og leke på lik linje med barna sine.
Uten slike barnslige avbrekk oppnår man bare at barna ser på mamma eller pappa som en gammel skapning som lever utelukkende for å betale regninger og se på nyhetene på TV. Akkurat som pappaen til Albert Åberg.
Tilfeldigvis deler jeg enkelte særtrekk med nettopp denne litterære skikkelsen som jeg alltid så på som så ekstra gammel da jeg var liten: vi liker begge å lese, vi sitter begge gjerne i godstolen med filttøflene trygt parkert i umiddelbar nærhet, og begge bekymrer seg over regninger og gjøremål som vi må huske å gjøre før det er for sent. Se bort fra pipa og den skallede issen, og der har du meg: en kjedelig, pliktoppfyllende pappafigur som er så opptatt av det som foregår i voksenverdenen at han glemmer hvor viktig det er å kunne leke med barna.
Heldigvis husker jeg på det av og til, akkurat som pappaen til Albert gjør, og da legger jeg fra meg bok og bekymringer og kryper ned på gulvet og blir med på å bygge et tårn eller sette småbiler på rekke og rad hele veien fra stua, via gangen og ut på kjøkkenet. Etterpå kan jeg reise meg stivt opp men med god samvittighet og tenke at Albert hadde rett: man må ikke være så voksenlig hele tiden.
Likevel er det altså ikke denne typen lek jeg tenker på. Jeg vil ikke ha det sånn at jeg kun er leken for barnas skyld. Jeg vil være leken fordi jeg oppriktig tror at det er en viktig del av et godt liv. Lek og spontanitet går hånd i hånd, og uten spontaniteten blir livet bare en endeløs rekke av rutiner som vi har bestemt at vi må utføre for å leve et fullendt liv. Sånn tenker ikke barn. De kan plutselig finne på å gå ut av veien for å klatre i grøftekanten eller stappe armene innenfor genseren og leke at de ikke har armer.
Vi vet at det er sunt at barn er sånn. De skal leke. De skal oppdage. Men hva når man vokser opp? Kan det ikke da være lurt å følge barnas eksempel? Det kan umulig skade, så sant man ikke begir seg ut på halsbrekkende oppdagelsesferder høyt opp i et tre eller på rulleskøyter nedover en brolagt vei.
Selv har jeg altså nesten sluttet helt med spontane påfunn av barnslig karakter, uten at jeg helt vet hvorfor. Det ble vel borte av seg selv, enkelt og greit, men nå tenker jeg at jeg skal ta tak i det og grave frem lekenheten fra dypet av min egen personlighet der jeg vet at det finnes et forvokst barn som venter på å kjempe seg ut og legge verden for sine føtter.
Det trenger ikke å være så mye. En god venn av meg har vårslepp på kongledyr hver eneste gang vinteren mister grepet og varmen tar over.
Kongledyr skal få forbli hans greie, men neste gang jeg sitter lenge på ett sted uten noe å gjøre skal jeg jammen etterlate meg et stort smilefjes på bakken, sirlig lagt sammen av ørsmå steiner. Da vet du at det er jeg som har vært der.
Og vet du hva? Neste gang jeg finner et barnepissoar skal jeg jammen bruke det! Men jeg skal holde meg for god til å stappe armene innenfor genseren. Da kan det fort bli for mye av det gode…
