Jeg savner at noe står på spill, at noe kan gå galt. Og gutter med gitarkasser og store drømmer.
Det skjedde noe kult i Nord-Odal på 90-tallet. Vi hadde en bandkultur. Lite viste jeg, men etter hvert som min gode far har fortalt har jeg skjønt at det poppet opp både et, to og fem band rundt om. Og det gikk i trommer, bass og el-gitar. Og en og annen opptreden på NM i rock ’94.
Så ble det stille
Når jeg vokste opp gikk det i klarinett, tuba og skarptromme. Aldri har vel en hel generasjon levd uttrykket gi ungene korpsmusikken før idretten tar dem mer. Ikke at det var noe galt med det. Korps kan være gøy, men en dårlig match om du drømmer deg bort til GreenDay og Stones på skolebussen. Selv var jeg eneste jenta i omkrets som tok gitartimer på kulturskolen. Med en rød og hvit Fender Squier, niterpende på soloen i Freaky Friday.
Pappa kan snakke om Back In Business til han blir blank i øya. Jeg kan lukke igjen ett øye, myse og så vidt huske ett lokalt band fra min tid – fordi naboen var bassist og hadde øvingslokale på låven. Det var kult det, å sitte ved husveggen og høre lyden av øving ljome over jordet. Eller sykle ned og få audiens til det aller helligste. Hvorfor? Fordi det er kult å spille i band!
Hva skjedde med det miljøet? Hvor ble det av?
Å produsere beats, spinne plater eller remixe andres låter er kult det. For all del, du kan erobre en hel verden ved å trykke play. Men det er ikke noe som står på spill. Det er ikke noen som kan spille surt eller ryke en streng. Og du får aldri øvd i garasjen til naboen eller til tanta di med fire gode kompiser. Du får aldri rigget opp et slitent trommesett i en enda mer sliten gymsal og høre gjenklangen slå mellom ribbeveggene.
Men så er det håp. Det er alltid håp.
Forrige uke gikk gutta i Temmersåks videre fra UKM sin fylkesmønstring på Rena til landsmønstringa i Trondheim. Ikke bare leverte vi landets minste lokalmønstringer, nå er en av dem kommet til landsmønstringen. Et godt bevis på at man ikke behøver å komme fra det største og mest storslåtte for å nå langt. Jeg krysser alt jeg har for at de tar hjem hele kalaset, rister liv i trønderne og at det gror bandspirer hele veien etter dem. Så kan en fremtidig generasjon tenke på Temmersåks som bandet som startet en ny bølge i Odalen. En bølge av deilig rock.
Da Kaizers Orchestra rullet inn i turnébussen sin på tunet utenfor Sjøborg kulturhus, skrev forfatter Jan Zahl at synda var kommet til Ulsteinvik. Lenge leve synda.
Tilbake Til Steinalderen var i NM i Rock i ’94. FOTO: arkivbilde 
Tilbake Til Steinalderen FOTO: arkivbilde 
Temmersåks på UKM fylkesmønstringen på Rena spilte til stormende jubel. FOTO: Henriette Eriksen
