Kulturminnelagets leder, Asgeir Østli, sa dette ved overrekkelsen:
Ofte ved slike utdelinger blir det bygget opp en spenning, der tilhørere lytter med stive ører for om mulig å finne ut hvem prisvinneren er, før navnet blir ropt opp. Om årets vinner av dialektprisen kan det sies veldig mye, og jeg tror de fleste denne gangen vil skjønne veldig fort hvem det dreier seg om.
Vedkommende har, sjøl om han fortsatt er en ung mann, en lang rekke bokutgivelser bak seg. Noe er skrevet i bokmålsform, mens noe er skrevet på nordodalsdialekt.
Han har skrevet lokalhistoriske bøker, teaterstykker, visetekster og barnebøker, men det er kanskje først og fremst i hans dikt at odalsdialekta virkelig blomstrer og gjør en stolt odøling (slike som meg) enda stoltere.
Han har invitert kulturpersonligheter og publikum hemmat til seg og han har fraktet dialekta vår ut over kommunegrensa. Spesielt ett av hans dikt har bidratt til å gjøre nordodaldialekta kjent og jeg har inntrykk av at akkurat dette diktet har blitt allemannseie i omtrent hele Norge.
Alle har sjølsagt skjønt hvem jeg snakker om, men jeg må få tilføye at i tillegg til å være en framifrå forfatter, dikter, skribent og aktiv dialektbruker, så er vedkommende en særdeles huggal kar.
Avslutningsvis vil jeg få si at jeg har gledet meg lenge til denne stønna, da jeg kan få lov å overrekke Nordre Odalen Kulturminnelags dialektpris 2019 til Hans Ludvig Fredheim.
Tekst: Gunnar Nygård
Hans Ludvig takket med disse orda:
Je
som bor litt avleiers
i en krinsill oppå Skoga
tiss itte je kunne komma
heilt tomreipes hit
mæn litja ha med eitthårta.
En er slett itte vørlaus
tell no’ slik som dætta her i kvæll.
Mæn hå sku’ det bli
frå en litt stønntrøtin støne,
en nøver kraka?
Det var trevali det, gutt.
Ja, ja.
Dæffer så vart det i kløpptimen
bære noa jærtue ord som takk
frå en stræta som mæ
som er omframt kæru før slik en pris.
Og itte før å skræppe,
mæn som au kanskje kan væra
litt blivølinn, omtitt og jemmensli.
Tusen takk skær døkk ha!
