Vera gallionsfigur på ei skip
I brodden for veldige krefter
men kjenslelaus og usårleg.
Dukke i skummande havet,
stige med saltvatnet vasker
ansikt og bryst.
Kjenner ikkje kulden,
kjenner ikkje saltsmaken på leppene.
Synke modig mot djupet
mot rovfisk og blekksprut med falmande armar,
stige med blikket mot himlens
tusner av stjerner.
Alltid med opne auge,
i mørke og sol, i skodde og sjørøyk.
Brytes med kreftene,
havet i alt sitt velde mot brystet,
i ryggen det hamrande, bankande skipshjarta.
Ukrenkeleg.
Usårleg.
Å -å vera gallionsfiguren på eit skip.
Åsta Holt.
«Kvinnesak? Hvem bryr seg vel om kvinnesak? Nei, det beskjeftiger jeg meg virkelig ikke med!» Sitat fra en ukjent kvinne på 1800-tallet. Antagelig var det mange, som tenkte i de baner, og de kvinnene mente nok selv, at de hadde det bra. De slapp å bruke tankene på noe annet, enn det de var oppdratt til. De beholdt den definerte kvinnerollen, tenkte på fine klær, pene barn, et fint hjem, og slapp dermed unna identitetskonflikten ved å gjøre nye valg.
De fniste vel da mannen deres kalte dem «Lerkefugl» (Et Dukkehjem av Ibsen) og fnyste lett indignert, da kvinnene begynte å organisere seg, og danne kvinnesaksforeninger. USA var først ute i 1848 og Storbritania et par år senere. Mange 1800-tallskvinnner likte nok ikke, at disse foreningene sammenliknet fornuftsekteskapet med slaveriet, fordi både kvinnene og medgiften ble mannens eiendel da de giftet seg. Disse kvinnesaksforkjemperne påstod sågar, at kvinnene hadde sjel og at de kunne arbeide på lik linje med mannen, hvis de fikk den samme oppdragelsen og muligheten til å lære.
Dette var på 1800-tallet, og synet på kvinnen har forandret seg på mange områder.
Forresten, det forandret seg fra 1700-tallet og inn i 1800-tallet, også. På 1700-tallet var det faktisk flere kvinner, som var bedriftseiere og bestyrere. Blant annet Moss Jernverk og Bærums verk ble eid og drevet av kvinner på 1700-tallet, muligens fordi mange fortsatt trodde på, at kvinner var fornuftsvesener på lik linje med mannen? Kongsvinger fostret opp Anne Overud, Norges første marketenterske, eller vertshuseier. Hun eide og drev vertshuset på Kongsvinger, og var et rivjern, med et fargerikt ettermæle. Hun visste hvor skapet skulle stå, og satte det der.
På 1700-tallet diskuterte de om kvinnene burde eie medgiften sin selv, og om hun burde få lov til å få det med seg videre, hvis hun valgte å skille seg. Den spiren ble kvalt. Kvinnefrigjøringen, som ble debattert allerede på 1400-tallet har aldri vært en lineær utvikling.
Det har altså vært bølgedaler i kvinnenes selvbilde og omdømme. 1800-tallet er kanskje det mørkeste århundret hva kvinnerespekt angår.
Gallionsfigurer og forbilder
Noen kvinner, derimot, nektet å la seg forme av samtidens normer og sedvaner. Det er disse få pionerene, eller Gallionsfigurene, som Åsta Holt betegnet dem (Hun visste hva hun snakket om). Disse «sjelelige bulldoserne», som fant sin kraft i å leve annerledes, bruke talentet sitt, koste hva det koste ville. Kjenne på viljen sin, koste hva det koste ville. Hadde vi hørt om dem, kunne de blitt forbilder. De ville vært med på definere følelsen av kvinnelighet i menns domene.
I letingen min har jeg funnet veldig mange andre kvinnelige pionerer. Disse forbildene, som kan inspirere oss til å velge det vi kanskje egentlig har lyst til, bruke talentet, løsrevet fra oppdragelsen. Samtidig kan vi slippe å tro, at vi står helt alene, slippe å krangle med egen identitetsfølelse, fordi vi velger en retning, som tradisjonelt ble forbeholdt menn.
Kvinner og politikk
I 1884 ble Norges kvinnesaksforening grunnlagt. Målet var kvinnelig stemmerett. Mange kvinner engasjerte seg, og mange menn var enige. Det var en ´ny tid´, og kvinner gjorde noe så ukvinnelig, som å engasjere seg i politikk.
Bare for å sammenlikne, så ble Tyskland et stort rike i 1871. Loven fra gamle Preussen, ble stående; «kvinner, sinnsyke, elever og lærlinger har ikke lov til å engasjere seg i politikk». En lov, som først ble fjernet i 1908. Angela Merkel er et forbilde, som inspirerer.
Nord-Odal hadde bånd mot Eidsvoll, som fostret både Camilla Collet og Anna Stang. Sistnevnte ble forøvrig Norsk kvinnesaksforening sin første kvinnelige formann. (Den første var en mann…..)
Mathea og Thea Trøften og Mor Amble
Søstrene Mathea og Thea Trøften, ble født tidlig på 1850-tallet, på Trøften i Bruvoll. De viste, at kvinnene kunne og dugde. De ble inspirert av strømningene i tiden, og ble etterhvert med i et kulturelt og intellektuelt miljø, hvor de definerte kvinnenes rettigheter, og utformet kampsaker. Søstrene var bemidlet og hadde muligheten til å gå skoler. De visste nok, at de var bedre stilt, og valgte derfor å gi tilbake til samfunnet.
I moren sitt barndomshjem et steinkast unna, i Øststua Haug, bodde «mor Amble», eller Rønnaug Amble født i 1785. Som ung flyttet hun til Kristiania, der hun giftet seg med kirkesanger og lærer Amble. Hun ble tidlig enke og alenemor for sønnen, og livnærte dem begge med å veve, i tillegg til en liten enkepensjon. Sønnen vokste opp i trange kår, men hun klarte å gi ham en juristutdannelse. Da han var i arbeid ´fløtt´a hematt`. Hun tok med seg Grundtvigs frilynte religion og tanker om skole, som befridde mange i Nord-Odal fra Haugianerne sitt pietistiske livssyn. Hun var nok til inspirasjon for de, som hørte på henne.
Grundvig betegnes som «Folkehøgskolens far» og han mente, at opplysning var noe annet enn oppdragelse. Han tok avstand fra datidens kirkefilosofi, om at menneskene skulle ledes inn i lyset. Den første folkehøgskolen ble grunnlagt i Danmark i 1844.
Mathea Trøften gikk flere folkehøgskoler. Dette var før universitetene åpnet for kvinnelige studenter. Den 20 årige Mathea reiste til Gausdal og ble elev på Vonheim, skolen til Christopher Bruun. Her var hun også guvernante for Bjørnstjerne Bjørnssons barn, for en periode. Det sies, at hun her fikk sin åndsdåp, og kunne stake ut veien videre. Hun fordypet seg videre i grundtvigianismen, ved å studere i Danmark i flere omganger, fem år til sammen. Hun tok med seg livssynet og pedagogikken tilbake til Sagstuen skole i 1884, etter hun hadde avlagt lærereksamen ved Asker seminar. I Nord-Odal viet hun livet til lærergjerningen og i 1940 mottok hun Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt engasjement for barne og unge.
Samtidig var hun en sterk kvinnepolitisk kraft i bygda. Hun dannet lokallag til Landskvindestemmerettsforeningen og var delaktig i stiftelsen av Norske kvinners nasjonalråd. Mye av kampen bestod i å få stemmerett, og å komme seg inn på en plass i kommunestyret. Hun lyktes til slutt. Hun var også medlem i Norges lærerinneforbund, og ikke minst av Sanitetsforeningen, hvis historie imponerer meg stort.
Jeg tror med sikkerhet jeg kan si, at uten denne type kvinner rundt om i Norge, ville nok 1913 blitt et mye, mye senere årstall.
Thea, Matheas søster, giftet seg med Doktor Seip og flyttet mye før de bosatte seg i Frosta, i Trøndelag. I 1911 opprettet hun et kysthospital for tuberkuløse barn, og ble selv bestyrer. Døtrene fikk arbeide. Signe var pleierske. Ellen var utdannet lege, og var forøvrig en av de første kvinnene med medisinutdannelse i Norge. Thea pensjonerte seg først da hun var 73 år gammel.
I likhet med Mathea, har Thea også en lang merittliste. Hun og mannen startet en folkehøgskole i Åfjord. Hun var også engasjert i Landskvindestemmeretsforeningen. I tillegg skrev hun lesestykker for barn og er blant annet å finne i «Lesebok for folkeskolen» og i «Norsk lesebok»
Oppdratt til å se vakre ut
I den tiden var kvinnerollene tydelig definert. Kvinnene skulle helst ikke arbeide etter at de giftet seg, men være hjemme og stelle for mann og barn. Kvinnene i de høyere samfunnslagene kunne heller ikke gå ut alene. De holdt seg hjemme og i Kristiania gikk de kun ut i promenadetiden mellom klokken to og klokken tre. Da ruslet de opp og ned Karl Johan, sammen, og det viktigste var å ta seg godt ut. I Kjole med snørelivets fasong og hatt. Å gå barhodet var uaktuelt. Å gå på kafé, enda verre. Det var kun menn, som kunne bevege seg fritt, og, som jeg før har nevnt, så eide han konen sin, barna sine, huset osv.
Kvinnen er blitt litt mer frigjort siden det, men i en bok fra 50-tallet «Kunsten å være kvinne» leser jeg, at «kvinnene må aldri vise seg ustelt for mannen. På morgenen må hun derfor stå opp, ordne med kaffe og frokost og legge seg igjen, før mannen står opp. Når mannen har reist på jobb kan hun starte dagen, men alltid passe på å være velstelt når han kommer hjem og ha middagen klar».
Tømmerhugger, idrettsstjerne og bukser
Jeg tror ikke Anna Solli fulgte de reglene på 50-tallet, men så var hun ikke rik, heller. Antagelig ble hun ikke lagt merke til for kvinnelig skjønnhet. Grov, hås, tøff og sterk. Den lille hytta hun bodde i, var nærmest ei brakke, og hun livnærte seg som tømmerhugger. Et yrke det er små muligheter for å være klassisk feminin i.
Hun ble født på Elverum i 1898, flyttet ung til Nes, bodde 40 år på Disenå, før hun bosatte seg i Knapper. Hun jobbet i skogen i 16 år. I tillegg hadde hun fem barn. Hun fikk kongens fortjenestemedalje i 1973. På det tidspunktet var hun antagelig den eneste kvinnen, som hadde skogspensjon i Norge. Odd Gryte fikk øynene opp for henne engang på slutten av 60-tallet, og hun ble TV-kjendis gjennom «På direkten». I studio ville hun nærmere bordet, og i maskulin stil, satte hun bena til side, fant setekanten under skjørtekanten, letta på baken og dro stolen inn under seg. Det merket folk seg. Kvinnfolk gjorde ikke slik, ikke engang rundt 1970. Men Anna var nok vant til å gå i bukser.
I Paris, i november 1800 ble det lovbestemt, at kvinner måtte søke om tillatelse for å få lov til å gå i bukser. Den loven ble revidert i 1892 og i 1909, slik at praktisk bruk, på sykkel eller til hest var lovlig. Det spørs om det var en konsekvens av kvinnenes engasjement i den franske revolusjon, og at det var viktig å få kvinnene tilbake i kvinnelige posisjoner? Loven ble forøvrig strøket i 2013.
Marit Hemstad fra Knapper var 30 år yngre, enn Anna, og bukser som kvinneplagg var mer akseptert. Iallefall hvis man ikke arbeidet på kontor. Da skulle jo skjørtekanten være 10 cm over knærne.
Marit drev med idrett, i tillegg til yrket i tømmeskogen. Hun vokste opp på et småbruk på 12 mål, og var vant til å ta i et tak fra barnsben av. Sterk, som hun var, arbeidet hun visstnok like godt med jorda, som en voksen kar.
En kvinnelig idrettsutøver var det delte syn rundt. I «Jul i Nord-Odal 1990» siteres det fra Aftenposten i 1951: «En veltrenet, spesialbygd jente kan lage en god figur i løypa, men de fleste mister kvinnenes egentlige ansikt straks den fysiske påkjenningen blir stor. En kvinne er skapt for andre oppgaver enn en mann, hvilket gjenspeiler seg både fysisk og psykisk -og estetisk. En kvinnes utseende og tilstand f.eks. like etter et hardt langrenn bringer ikke akkurat tanken hen på det vi forbinder med kvinnelighet»
Marit Hemstad brøt altså med begge normene for hva en kvinne skulle være på den tiden. Hun hadde den uoffisielle verdensrekorden på 800 meter baneløp i 1946 og hevdet seg blant mennene i både baneløp, terrengløp og kule. Hun gjorde det godt i langrennsporet, også, og var Nord-Odals første Ol-deltager, i Oslo i 1952.
Marit la opp i 1954, etter en 4.plass i 4×5 km stafett på det norske VM-laget i Falun.
Hvor ekte er de definerte kjønnsrollene?
Hvordan snakker man så om mennesker, som ikke følger normene? Jeg ser mange eksempler på kvinner, som blir ignorert, latterliggjort eller direkte demonisert. Både Anna og Marit ble betraktet, som grove karslige kvinnfolk, men for ei landsbygd ble de nok også omtalt som grepa kvinnfolk. De brøt iallfall med bildet på hva, som var definert kvinnelig adferd i media og i mange miljøer. Derfor fremstår livene deres, som unike og ekte.
For å sitere Sigurd Hoel: «Det er med kjærlighet, som med andre varer. Forfalskninger forekommer i stor utstrekning. Jo finere varer, jo flere forfalskninger»
Professor
Randi L. Moen fra Sand er professor i Italia. Hun var norges første akademiker, som spesialiserte seg på italiensk litteratur, og det førte henne til Bologna i 1969, til universitetet, med røtter tilbake til 1087. Nå har hun undervist i litteratur verden over, og er nok dermed en av våre store ambassadører. Hun hevder å alltid ha hatt et bein i Nord-Odal, samt at hun har presentert Sigurd Hoel for italienerne.
I etterkrigstidens filosofi om kjernefamilien, var mor hjemmeværende husmor, og far arbeidet. Det var et skritt tilbake i feil retning, nok en bølgedal. Gudskjelov var det kun i et tiår, eller to, at filosofien fikk leve. Kvinnene opp gjennom 60-tallet ønsket å utdanne seg, og noen fikk gjort det.
Hun og han, eller hen?
Så hva er kvinnesak? Det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på i 2021, men jeg tror det er viktig å få høre om disse store kvinnene, pionerene, gallionsfigurene. De, som stod i spissen, ledet an og tok initiativ. De, som fant kallet sitt. De kan inspirere og åpne mulighetene.
Jeg vet ikke om det er grunnleggende forskjell på kvinner og menn. Og ikke vet jeg hvorfor flest kvinner fortsatt velger de yrkene, som først ble godkjent som kvinneyrker, nemlig sykepleiere og lærere.
Men jeg vet, at det raser en debatt om å ta bort forskjellene på kjønn, hudfarge, type intelligens osv. Alle skal være like, men det er vi ikke, så lenge vi oppfatter, at vi har en identitet.
