Det nærmer seg jul. Og hvordan jeg enn snur og vender på det, blir det for meg en helt spesiell tid på året.

For meg er jula den tiden på året hvor jeg slipper til nostalgi, tradisjoner og gjentakelsesmønstre. Tradisjonene hander ikke nødvendigvis om at jeg må vaske hele huset, briljere med 17 forskjellige kakeslag på Facebook eller pynte med nisser på vaskerommet.

Det handler aller mest om de små tingene.  Følelsen av stille forventning. At jula er en hellig ting.

Jeg kan ikke fordra sangen «Det var julekveld i skogen». Jeg VET at det er en parodi. Jeg SKJØNNER ironien. Jeg FORSTÅR til og med at folk syns den er morsom. Men jeg orker ikke høre på den.  Jeg bytter TV-kanal eller går ut av butikken. Det blir for fjasete og tullete (noe jeg virkelig ikke sliter med ellers). Den tråkker på mitt oppriktige og hudløse julesinn. Om jeg er utstyrt med en ironisk distanse til verden rundt meg ellers i året, slår den store sprekker i desember. Jeg innrømmer det gjerne. Jula kan rett og slett betegnes som mitt eget private ømme punkt.

Jeg opplever at folk kan deles inn i to grupper som beskriver ytterpunktene av holdninger til fenomenet jul. På den ene siden de som tar helt av, betegner seg selv som «julete», løper rundt med reinsdyrhorn fra midten av november, pynter huset sitt så det ligner julenissens verksted og er ferdige med alle julegavene lenge før adventslysene tennes. På den andre siden de som føler en sterk trang til å ta avstand fra alt dette ved å forkynne at jula virkelig ikke betyr noe for dem, at de ikke kunne brydd seg mindre. De rakker gjerne ned på eller latterliggjør gruppe 1 hver gang sjansen byr seg. Og så passer de på å akke og oie seg over at jula har blitt så kommersiell, hyler i harnisk over hvor mange milliarder kroner vi bruker på julegaver, og passer på å slenge på en kommentar eller to om hvor mye vanskeligere alt blir for mange i høytider som jula. Og midt mellom dette står en lettere stresset flokk som vekselvis forkynner at «jeg har da ikke rukket verken å vaske eller bake, og julegaver aner jeg ikke når jeg skal få handlet inn», og i neste øyeblikk trøster seg selv og andre med å heve øyenbrynene og si at «jaja, jula kommer og jula går, jul er det hvert år, og butikkene åpner igjen tredje juledag.»

Jeg får også nok av alt det overfladiske og prestisjefylte som omgir oss ved juletider. Men jeg kan legge en slant i Frelsesarmeens julegryte, lukke døra hjemme, tenne røkelseslys og spille Anita Skorgans Julenatt. Eller Panis Angelicus med Sølvguttene. Eller Fairytale of New York! Den er rå, humoristisk og ironisk – men ikke plump! For bak det hele anes det glitrende, lyse, fine: «And the bells are ringing out for Christmas Day.»

Så når sønnen på 22 forkynner at det faktisk ikke blir julestemning uten adventskalender (og det handler virkelig ikke om det kommersielle altså; jeg har pakket inn alt fra suppeposer til fyrstikkesker de siste årene, og har aldri fått en klage! …skjønt – det er jo nissen som ordner adventskalendere hjemme hos oss, og hva som er tatt opp med ham, vet jeg jo ikke…), og når dattera på 16 får anfall når noen spiller julemusikk i oktober – så er det nok min egen feil. Men det kan jeg håndtere. Jeg lever egentlig godt med å pakke inn små gaver uti de små timer natt til 1. desember. Med rødvinsglass og julemusikk. Kanskje kan jeg til og med driste meg til å si at jeg har fått til noe? Laget litt magi for noen. När det lider mot jul.