TEKS: Anita Bunes
Spaltisten, Anita Bunes, setter fingeren på høyaktuelle temaer som åpenhet, synlighet, konfrontasjon og kommunikasjon i dagens spalte av «Tanker i tiden».
Jeg har en venninne som jeg har kjent lenge, som jeg har stor respekt for, og som jeg har gode og hyppige diskusjoner med. Ofte er vi enige, men vi tenker mange ganger nokså ulikt om ting også. Et eksempel på dette er bøker og lesing.
Vi leser begge mye, og variert. Diskusjonen har hovedsakelig dreid seg om hva som oppleves som mest relevant. Min venninne er opptatt av virkeligheten og samfunnet rundt seg, samspillet mellom mennesker – og syns gjerne bøkene er bedre jo «sannere» de er – i betydningen tettest mulig opp til det hun kaller virkeligheten. Fantasy er for eksempel en sjanger hun har liten sans for. Hun syns det er bortkastet tid. Det er jo bare tull!
Hvem bestemmer hva som er riktig?
Men hva er sant – og hva er virkelig? Og er det det samme for deg og meg?
Jeg har mange ganger opplevd å få samme historie presentert på fullstendig ulik måte fra forskjellige personer. I den litterære verden i Norge har vi de siste årene sett flere eksempler på det samme – se bare på diskusjonen omkring Karl Ove Knausgård, og søstrene Hjorth, for å nevne noe.
Det tyder på at ulike mennesker har ulik virkelighetsoppfatning.
Hvem bestemmer hvilken som er den riktige?
— Og kan vi lære noe av det som er dikt og forbannet løgn; for å sitere den store Ibsen? Jeg mener definitivt ja.
MIN virkelighet
For min egen del tør jeg å påstå at det å lese bøker har gitt meg større innsikt.
Jeg har lært ting om andre, om forskjellige måter å leve på, om ulike tenkesett, holdninger, livssyn. Jeg har tatt del i refleksjoner, overveielser, valg og vurderinger. Noen bøker har gitt meg gjenkjennelsesglede og bekreftelser, andre har provosert og utfordret meg. Felles for dem alle er at jeg har båret dem med meg videre – og hatt stor nytte av det i MIN virkelighet.
Og jeg har nok lest vel så mye rent oppspinn som klare fakta.
Åpenhet, synlighet. Og konfrontasjon. Og kommunikasjon
Den siste tiden har jeg også grublet mye over ytringer sosiale medier, latt meg provosere og engasjere, som så mange andre, over drøye uttalelser på nett.
Jeg konstaterer at mange «rydder i vennelista si», som de sier. Og det er lett å skjønne hvorfor. Det er ikke alt man ønsker å identifisere seg med, og man har behov for å markere avstand.
Det er bare det – at ting vi ikke liker ikke forsvinner selv om vi slipper å se dem. Tvert imot gror det radt bedre, eksempelvis i ekstreme miljøer, når de får være i fred.
Så jeg tror på åpenhet, synlighet. Og konfrontasjon. Og kommunikasjon.
Snart er det påske. Vi gleder oss kanskje til dager på hytta med skiturer, solvegg, appelsiner – og påskekrim. Bloddryppende, nakkehårgrøssende krim som vi lar oss underholde av i godstolen med et glass vin.
Virker disse kriminalhistoriene gjenkjennbare? Neppe. Kan de lære oss noe? Jeg ville ikke utelukke det.
God påske!
