Du kanke være raddis da du er født i 1993 og er oppvokst med Game Boy, skatesko og Nettby. Men jeg gjorde en hederlig innsats.

Jeg har aldri vært noe særlig til ruteknuser. Men, jeg var én hårfarging unna å kalle klassekameratene mine for streitinger og hadde nok buttons med «Nei til Atomvåpen» og «Norge ut av EF» til å bestille meg palestinaskjerf fra Rød ungdom.

Humoren i det hele er at absolutt ingenting i min tidsalder tilsier at jeg skulle ha noe forhold til verken buttons, EF eller atomvåpen da jeg gikk i 8. klasse. Om jeg skjønte til det fulle hva det innebar skal du heller ikke være så sikker på. For du kanke være raddis når du er født i 1993 og er oppvokst med Game Boy, skatesko og Nettby. Men jeg gjorde en hederlig innsats.

Mye kan nok skrives av på ønsket om å ville skille seg ut i mengden. Å finne en eller annen identitet i myldret av likhet. For det var liksom kult det i hodet mitt, å være annerledes. Litt rar. Og rar blir du når Mp3-spilleren består av Green Day, The Who og Et eneste rom med Pelle Parafins Bøljeband. Et oppkok av alt som var gammalt med en eim av 70-tallet, og da helst med en småskarp gitarsolo og en dæsj punk på toppen.

På et tidspunkt brast derimot motstandskraften, og brunkremen og UCLA-genseren tok også meg til slutt. Men jeg sjeleglad for at jeg turte å være meg selv og ikke bry meg så veldig. Det tror jeg fortsatt er veldig viktig å oppmuntre til. Om ikke for noe annet så for å kunne ha morsomme bilder av seg sjæl å se tilbake på. Bli påmint at du er satt sammen av flere lag enn hva den filtrerte Instagram-feeden din viser omverdenen.

Og kanskje er det palestinaskjerfet i meg som våkner, kanskje er det sunn fornuft. I dag skal jeg i hvert fall ut og gå i tog. Stå opp for rettighetene mine, kjempe gamle kamper om igjen og skrike ut kravene jeg står på fordi jeg kan. Og fordi jeg tror at i en verden som vår, hvor man taster ut meninger over en ekstremt lav sko inn i lufttomme kommentarfelt, har godt av å komme seg ut i frisk luft og kjenne på hvordan det er å si de sammen meningene høyt, ut i virkeligheten. Om ikke annet så for å få litt perspektiv.

Og for å rive ned patriarkatet. I hvert fall en liten flik.