TEKST: Anita Bunes
Jeg har også tullet og fjaset mye med språk. Snudd opp-ned på ord og setninger, dullepratet med dyra mine og funnet på egne ordsammensetninger etter forgodtbefinnende. Da jeg fikk barn, tenkte jeg at jeg kanskje burde slutte med det. Jeg hadde fått med meg diskusjoner om at det kanskje ikke var bra for språkutviklingen deres å prate babyspråk med dem, og at man burde snakke fornuftig og riktig til dem fra begynnelsen av. Min intensjon var å skjerpe meg.
Det raknet selvfølgelig fra første stund.
I ettertid har jeg erfart at det gikk aldeles utmerket likevel. Ungene mine er språksterke og glad i språk, de tar gjerne en frisk diskusjon om ulike språktema, og de knekte i tidlig alder dyrespråk-koden. Inkludert ulike dialekter til familiens dyremedlemmer.
Identitet og tilhørighet
Dialektbruk opptar meg også. Jeg er glad i dialekta mi og bruker den gjerne. For meg handler det om identitet, tilhørighet og forankring. Men det handler også om sosiale koder – og kan dermed både inkludere og ekskludere.
Jeg er av den oppfatning at språk er levende – det forandrer seg over tid, og er ikke statisk. Jeg tviholder heller ikke på dialekta for enhver pris og i enhver sammenheng. Noen ganger er det viktigere å kommunisere et budskap enn å være prinsipiell. Kanskje kan jeg til og med driste meg til å påstå at det handler om språklig intelligens.
For øvrig mener jeg stort sett at skriftlig og muntlig språk er to forskjellige ting, og at dialektbruk hører hjemme i muntlig språk. Likevel bruker jeg ofte dialekt når jeg skriver – særlig i tilknytning til sosiale medier. Det har antakelig å gjøre med disses karakter – litt uhøytidelig og uformell – et sted mellom muntlig og skriftlig uttrykksform.
Og dialekter engasjerer – diskusjoner om temaet får fort høy temperatur! Jo mer lokal tilnærming, desto hetere debatt. Rasende festlig.
Ordenes makt
Ordenes makt er stor. Det er stadig like forbløffende å erkjenne at det ikke nødvendigvis er HVA som blir sagt som er utslagsgivende, men HVORDAN. Samme budskap i ulik innpakning får helt ulikt resultat. Litt fristende å eksperimentere med er det også, selv om jeg innser – og mener – at man får høyest score om ordene er innom vektskåla som snarest før de slipper ut. For å sitere en munnrapp og fornuftig sambygding: «Noe sier’n – og noe tenkjer’n!»
Nyhetsbildet den siste tiden har vært preget av til dels dramatiske hendelser, og vi er vitne til krasse ordkriger mellom steile fronter. Det er liten tvil om at hensikten er provokasjon – og et ønske om å demonstrere makt. Selv har jeg størst respekt for de som evner å bygge broer med diplomatisk språkbruk og kommunikasjon.
Men jeg må innrømme at få ting fryder meg mer enn knusende kommentarer med snert. Av den typen som setter motstanderen så ettertrykkelig på plass at samme hva vedkommende sier i ettertid blir det akkurat like gæli.
God hælj!
Sosiale koder – kan både inkludere og ekskludere. 
Ordenes makt er stor, samme budskap i ulik innpakning får helt ulikt resultat.
