Tidligere i år spiste vi på Milepelen sammen med svigerfamilien. Over oss hang et skap fullt av trofeer og vimpler. Svigerfar pekte på vimpelen til en frivillig organisasjon.
«Lurer på hva de der holder på med», sa han.
Jeg fisket straks opp telefonen og ba Google om hjelp. Det tok meg omtrent tolv sekunder å finne svaret.
«Man kan liksom aldri lure på noe uten at noen drar opp telefonen og finner svar», sa svigerfar. «Det er aldri rom for å undres over noe lenger.»
Han hadde et godt poeng som jeg har tenkt mye på i ettertid. Mange av oss er altfor villige til å la Google eller andre internettaktører ta seg av tenkingen for oss.
For en del år tilbake leste jeg et sitat som hjernen aldri helt har gitt slipp på. Løst oversatt fra engelsk går det omtrent sånn her: «En gang var jeg en dykker i et hav av ord. Nå suser jeg bare rundt på overflaten som en fyr på vannskuter.»
Sitatet var hentet fra en artikkel som het Is Google making us stupid?, av Nicholas Carr. Artikkelforfatteren maler et dystert men nyansert bilde av hva Google og lignende søkemotorer er i ferd med å gjøre med hjernene våre. Hovedpoenget kommer godt frem i sitatet jeg nevnte: der vi tidligere måtte foreta dypdykk i leksikon, kartverk, sakprosa og artikler for å finne svar på ting og tilegne oss kunnskap, kan vi i våre dager foreta et enkelt nettsøk og få svar på alt vi lurer på ved å surfe i overflaten. Vi leser kun overskrifter og hopper fra den ene nettsiden til den andre i jakten på det som best kan dekke behovet vi har akkurat der og da. Vi slipper rett og slett å tenke selv og mates i stedet med ferdig fordøyd informasjon. Denne intellektuelle ferdigmaten er effektiv og tilfredsstillende, selvsagt, men burde vi ikke prøve å holde på evnen til å gjøre oss opp våre egne meninger om ting?
Is Google making us stupid?
Det er gått ti år siden Carrs artikkel. Siden da har smart- telefonene kommet og snudd fullstendig opp ned på livene våre. Denne lille dingsen som de fleste av oss har i lomma, er som en nøkkel til hele verden. Det finnes knapt grenser for hva den kan gjøre, og nye grenser sprenges for hver nye modell som kommer ut.
Det mest grensesprengende er likevel ikke den stadig sterkere teknologien som blir stappet inn i disse små dingsene: det er tilgjengeligheten. Carr tenkte kanskje den gangen han skrev artikkelen sin at alt var litt for tilgjengelig, men mon tro hva han sier i dag?
Det er blitt så lett å ty til telefonen i ledige stunder at man kan lure på om folk har glemt hvordan det er å kjede seg, eller å tenke selv uten stimuli utenfra. Tenk litt på dette: når var sist gang du satt helt stille og bare glante ut i lufta?
Vi har med oss telefonen, og dermed hele verden, overalt. Se på togstasjonen, på venterommet hos legen eller i et sosialt lag hvor det plutselig har oppstått et øyeblikks stillhet. Nær sagt alle som er der, iallfall de som er under en viss alder, sitter med nesa ned i en liten, lysende skjerm mens de peker og sveiper seg fra den ene nettsiden til den andre.
Som en fyr på vannskuter, som sitatet sa. For det er jo nettopp det vi gjør, de fleste av oss: vi surfer og foretar svært sjelden et realt dypdykk i informasjonen vi blir tilbudt. I kjedsomheten plukker vi opp telefonen og sjekker Facebook, der vi får vite hvor en tidligere kollega tilbrakte ferien og hva naboen spiste til lunsj før vi scroller nedover og ser at en perifer venn liker Wish eller Byggmax. Deretter går turen kanskje til en nettavis eller til Instagram. Vi dynges ned av bilder og statuser, reklamer og nyhetsoppslag, uten å få med oss særlig mye av det som flimrer foran øynene våre før det forsvinner fra både skjerm og hukommelse.
Det er jo lettvint, selvsagt, å ha hele verden i lomma. Jeg ser ofte bevis på at internett og dets uendelige tilgjengelighet frigjør meg fra å tenke selv. Jeg kan få hjelp til hva som helst, når som helst og hvor som helst. Jeg aner for eksempel ikke hvordan jeg knyter slipsknute. Det kan Youtube vise meg når jeg har behov for det. Ja, det er sant. Jeg står ikke ved speilet og knyter slips. Jeg står ved telefonen og ser en gammel video av en annen fyr som knyter slips.
Det er sannsynligvis ingen grunn til bekymring, sier Carr i sin artikkel. Historien viser at menneskeheten har opplevd store forandringer tidligere og kommet godt ut av det. Da klokka kom og forandret måten vi ser og tenker på tid, for eksempel. Det ble helt slutt på å leve etter soloppganger og solnedganger og andre tegn fra naturens side. I stedet ble vi avhengige av hjelp fra en mekanisk dingseboms som den gangen var like banebrytende som internett var da det kom. Mange var skeptiske, men til syvende og sist har det gått greit.
Sokrates var skeptisk til skriving. Han fryktet at folk skulle bli glemsomme av å ha muligheten til å skrive ned alle tankene sine. Kanskje han hadde rett, men skrivingen tok så mye positivt med seg at det utslettet det negative.
Sånn er det forhåpentligvis med internett og smarttelefoner også: at det positive utsletter det negative og at vi kommer godt ut av det til slutt.
Likevel er det skremmende å tenke på at telefonbruken og Googlingen får konsentrasjonsevnen til å svekkes så mye som den gjør. Mange av oss leser aldri bøker. Mange sitter aldri stille og skjermløse mens de tenker på alt og ingenting. Mange lurer aldri på noe uten umiddelbart å tilfredsstille nysgjerrigheten ved hjelp av et kjapt nettsøk.
Det kan umulig være helt sunt.
Kanskje det er på tide for alle å ta seg sammen: la telefonen ligge i lomma neste gang man lurer på noe. Finne et tema man har interesse for og sette seg skikkelig godt inn i det. La vannskuteren stå og finne frem våtdrakta. Gjøre det dypdykket som Carr snakket om. Kanskje det ville gjøre godt?
Så, hva venter du på? Sitt ikke der og kast bort tid på tullet mitt. Les heller ei bok!
