Den som sover…


    TEKST:
    Jon Baraas

    «Neida», svarer jeg med søvndrukken stemme og slår opp øynene.

    Yngstemann sitter på gulvet og ser på meg med strengt blikk. Det må være dette som kalles å falle for eget grep. Mange ganger, kanskje flere hundre, har jeg sagt «du får ikke lov å sove nå» og tvunget henne til å holde seg våken i noen timer til selv om hun er aldri så trøtt.

    Det er forskjell på liten og stor, selvsagt, men prøv å forklare det for en veslevoksen fireåring.

    Hvis hun sover et kvarter på ettermiddagen kan vi regne med at hun er våken to timer ekstra på kvelden for så å være stuptrøtt hele neste dag.

    Det utgjør derimot liten eller ingen forskjell om jeg dupper av en stund mens hun ser på barne- TV. Når kvelden kommer, sovner jeg så lett som bare det uansett. Sove som en stein, sier man, men det utsagnet burde døpes om.

    Å sove som en småbarnsforelder, eller snarere sovne som en, det er det som er drømmen.

    Selv visste jeg ikke dette for bare noen år siden.

    Enkelte kvelder var det svært vanskelig å få sove. Det hjalp ikke å gå lange kveldsturer eller å slite seg nesten ut på jobb. Når det ble kveld, kom tankene og trengte seg på. Bekymringer for regninger, for ting som måtte gjøres, for alt mulig. Det var som om alt sånt ventet, gjemt i skyggene som et monster under senga, for så å trenge seg på da jeg lå der forsvarsløs og mottakelig.

    Lite ante jeg om at alle problemene med å sovne ville forsvinne som dugg for solen så fort jeg fikk barn.

    Helt fra den første natta var søvn mangelvare, og da hadde det ikke lenger noe å si om en oppgave var ugjort eller om bilen trengte en time på verksted. Bekymringene måtte vente til dagen etter, for jeg sovnet uansett, så fort hodet landet på puta.

    Det tar slutt en vakker dag. Om noen år er en energisk liten kropp med åkergyllent hår blitt forvandlet til en humørsyk surpomp som ligger i senga til vi sleper henne ut klokka elleve på lørdag formiddag. Da kommer vi voksne til å få nok søvn også. Samtidig, paradoksalt nok, kommer det til å bli vanskelig å sovne på kvelden igjen. Når den tid kommer vil jeg antakelig savne de dagene hvor drømmeland begynte å lokke allerede  etter middag, omtrent samtidig med at den lille engelen endelig var stille i fem minutter.

    Men det er lenge til vi kommer dit. Jeg kan se frem til mange flere år hvor husets yngstemann kommer trampende inn på soverommet like etter klokka fem om morgenen med puta i den ene hånda og en loslitt tøykanin i den andre og sørger for at jeg går rundt og glipper med øynene og venter på å legge meg resten av dagen.

    Min lille ettermiddags- siesta mens Karsten og Petra ruller over TV- skjermen, er en påminner om at jeg blir mer og mer lik min egen far:

    «Sover du nå’ a?», pleide mamma å si før, omtrent samtidig med at Dagsnytt begynte.

     Pappa, som hadde glidd så langt ned i godstolen at langflossteppet nesten kilte ham i rumpesprekken, mumlet til svar at han bare hvilte øynene litt. Ansiktet hans lå i avslappede folder med haka som buffer mot brystkassa. Øyelokkene så ut som om de var festet til tunge lodd. Hvis han slappet mer av, ville han ha sunket gjennom stolputa.

    Det er både foruroligende og på merkelig vis betryggende at jeg ser ut som en blåkopi av pappa her jeg sitter nå. Jeg vet at det er sant, for jeg har sett det på Snapchat.

    Da jeg var yngre tenkte jeg at pappas dårlige forsøk på å skjule at han sov var tåpelige og komiske. Alle visste jo at han sov, så hvorfor nektet han?

    «Ikke sove, pappa!», låter det nede fra gulvet enda en gang. Stemmen er enda strengere nå.

    Plutselig skjønner jeg at pappa ikke var tåpelig. Han var et geni!

    «Jeg hviler bare øynene», mumler jeg til svar.

    «Javel, da», svarer hun, en smule skeptisk, og snur seg for å se videre på barne- TV.

    «Takk Gud for gode gener og lettlurte unger», tenker jeg uten å åpne øynene. De skal nemlig få hvile enda litt til.