Frykten for det ukjente, eller å tenke lenger enn sin egen nese

    Vi reiser mer, og har nærmest ubegrenset tilgang til informasjonskilder, er det ikke da litt forunderlig at vi tilsynelatende føler så stor trang til å markere avstand til det som ikke ligner vårt eget?

    Den verden hvor vi lever i dag blir stadig mindre. Vi reiser mer, og har nærmest ubegrenset tilgang til nett, TV og andre informasjonskilder som forteller oss om andre miljøer enn våre egne. Er det ikke da litt forunderlig at vi tilsynelatende føler så stor trang til å markere avstand til det som ikke ligner vårt eget? Hvorfor er det vi ikke kjenner, skummelt? Det sier vi ikke, selvfølgelig, vi kaller det heller «rart», «spesielt», «eksentrisk», vi ler, hever øyenbrynene, snur oss vekk med et skuldertrekk – eller i avsky.

    Og så stusser jeg ofte over hva som får et positivt fortegn i eget miljø, mens det motsatte skjer når det gjelder andre. Tankekorset ble tydelig for meg når jeg forleden leste en facebook-status fra en bekjent, som lettere oppgitt og litt skadefro kommenterte en avisartikkel om en mor med fremmedkulturell bakgrunn som hadde ett barn på hvert klassetrinn i en Oslogrunnskole, og konstaterte noe i retning av at det var da så vidt hun rakk å komme seg hjem fra sykehuset mellom hver.
    Ser vi tilbake på egen fortid, omtaler vi store barnefamilier og de tapre mødrene med respekt og anerkjennelse i røsten.
    Pussig.
    Og ja, jeg vet at tidene har forandret seg og at det – i VÅRT miljø – er andre valgmuligheter, og at forventningene har endret seg. Men kanskje ikke dette gjelder alle? Kanskje andre lever i – eller med – andre virkeligheter? Vi har så lett for å la egne preferanser og egen historie bli allmenngyldig og det eneste riktige.

    I nabolandet vårt har det nettopp vært valg. I skrivende stund er situasjonen fremdeles uoversiktlig og uavklart, og man vet ikke hvem som skal ha regjeringsmakten i Sverige i tiden framover. Partene på begge sider skyr jokeren Sverigedemokraterna som pesten, og vil ikke ta i dem med ildtang en gang. Og det må jeg innrømme jeg godt forstår, siden de har synspunkter jeg også finner temmelig hårreisende. Selvsagt skal man ta avstand fra ting man mener er grunnleggende feil, og man argumenterer ut fra eget ståsted. Hva er det ellers som definerer politiske partier liksom.

    Men så tenker jeg på at jeg leste et portrettintervju med Åsa Linderborg i forrige fredags A-magasinet. Åsa Linderborg er kulturredaktør i svenske Aftonbladet, og har en fortid fra Vänsterpartiet Kommunisterna. Hun beskrives i intervjuet som en antirasist som mener at venstresiden må snakke mer om hvor mange flyktninger Sverige kan ta imot. Hun er en omstridt kulturprofil som har levd med drapstrusler og voldsalarm, og fikk mengder av kritikk for en tid tilbake da hun på en bokmesse gikk bort og håndhilste på en sverigedemokrat.

    Måten Åsa Linderborg evner å snu speilet mot seg selv, egne verdier og egen overbevisning på berører meg sterkt, og får meg til å reflektere. Hvis vi stenger for all dialog – hvordan skal vi da få motparten i tale? Blir ting bedre av at vi fornekter dem?  Forsvinner de hvis vi later som de ikke eksisterer? Blir verden et bedre sted om vi nekter å omgås hverandre og parkerer alle diskusjoner? Eller kan det være sånn at det er da farlige miljøer får fred og ro til å ulme og vokse?

    Kompromissløshet. Mange ganger imponeres jeg nok av hvor kategorisk sterke personligheter avviser andres argumenter, overbevist om at eget standpunkt er noe alle burde dele. Men det var disse gråtonene igjen, da. De har jeg visst skrevet om før.

    Og dere – Åsa Linderborg har skrevet en selvbiografisk roman også. Den heter Meg eier ingen og er en kjærlighetserklæring til hennes alkoholiserte far.

    Tenk det.