Det er flueår i år, om du ikke har lagt merke til det.

I frykt for å romantisere sommer i frodige Odalen, skal jeg for en gang skyld slå et slag for sommer i hovedstaden. For det har nemlig sine goder å feriere et stykke unna grønne jorder og røde låver. For i år er det flueår, om du ikke har lagt merke til det.

Og det har du mest sannsynlig ikke om du bor i tettbebygde strøk, hvor den eneste gården er av type «by» og hvor grøntområder består av park eller grøft. Der er det ikke flueår i år. Der er det fire mygg og biehus.

Hjemme hos mamma og pappa er det flueår i år. Der har det alltid vært flueår. Helt siden jeg var liten har lyden av fluesmekke mot verandadør eller kjøkkenskap vært like ensbetydende med sommer som vignetten til Reiseradioen.

Men akkurat i år er det faktisk ekstremt. Vi snakker teppelagt myggnetting som summer når du prøver å riste den fri. Fluesmekka er for lengst slått i stykker og den elektriske tennisrekkerten som frityrsteker ethvert innsekt den kommer bori, er på vei til å gå varm. Med rett bakgrunnsmusikken er en formiddag på verandaen forvekslende lik level 4 av SuperMario hvor du må hoppe opp for å fange stjerner så du får bonuspoeng eller oppå runde rør for å nå skilpadda så du kan få et ekstra liv.

10 000 bonuspoeng senere ser verandagulvet ut som en kirkegård og håpet om en grillmiddag i nyinnkjøpte hagemøbler er borte. Derfor har jeg reist i eksil. Jeg tror nemlig at det finnes en max-grense for hvor mye fluer et menneske kan tåle. Min er vist på 3 millioner stykker.