«Jeg sitter alltid igjen med svarteper, jeg», sa pappa ofte da jeg var midt i tenårene. Nå som jeg er pappa selv vet jeg akkurat hva han mente.
«Vet du likheten mellom en lastebil, en båtkaptein og en trompet?», spør pappa, antakeligvis på oppfordring fra meg. Jeg er omtrent fem år gammel. Nå, 35 år etter, ser jeg pappa for meg med brunt hår, kordfløyelsbukser og beige fotoveske over skulderen, men han kan like gjerne ha vært kledd i slitte olabukser og en litt stram t- skjorte. Omtrent som på bildet over, med andre ord.
«Nei», svarer jeg, men selvsagt vet jeg det. Jeg vil bare høre ham si det.
«Både lastebilen og båtkapteinen går på dekk», sier pappa.
«Men hva med trompeten, da?», spør jeg rutinert og full av forventning.
«Den blåser vi i», svarer pappa.
Jeg gaper av latter og er så full av beundring som bare et lite barn kan være. Pappa er den morsomste i hele verden. Ingen forteller finere vitser enn han gjør. Om noen år skal han fortelle den om bussen til Basserud, mitt livs første grovis, og da kommer jeg nesten til å dø av latter selv om jeg ikke egentlig forstår den helt.
«Jeg sitter alltid igjen med svarteper, jeg» sa pappa ofte da jeg var midt i tenårene. Nå som jeg er pappa selv vet jeg akkurat hva han mente.
Som pappa må man regne med å få skylda, ofte godlynt og andre ganger ikke, for alt mulig.
Lukter det vondt på do? Da må det nok være pappa som nettopp har vært der.
Er det ikke mer sjokolade igjen? Spør pappa. Han vet nok godt hvor den er!
Er den hvite t- skjorta blitt rosa eller yndlingsgenseren plutselig blitt for trang? Det er sikkert pappa som har prøvd seg som husmor igjen.
Enkelte ganger kan det føles litt urimelig, som når ti- åringen skylder på stefar for at matteboka ble liggende igjen på pulten hjemme, eller når fire- åringen er sur for at det regner ute.
Likevel setter jeg på meg et slitent smil og tenker at det var akkurat dette far min mente med svarteper.
Mamma er husets omsorgsperson. Den gode og trygge. Hun er den man går til når man søker trøst eller trenger penger. Eller når et plagg skal vaskes uten å krympe eller endre farge.
Pappa er mer som en slags vaktmester. Den klønete, velmenende typen. Han er fin å ha når man skal et sted eller når man trenger noen å legge skylda på. Eller når det er en edderkopp på rommet.
For vi er gode å ha til rent praktiske formål også. Selv bruker jeg fortsatt pappa til alt mulig.
Det brune håret har blitt hvitt, og fotoveska er ikke lenger i daglig bruk, men kordfløyelsbuksa henger der på samme sidrumpa vis som før.
Jeg ringer ham når jeg har behov for å låne tilhenger eller når jeg kommer over et problem som krever fingerferdighet og tålmodighet. Han er nemlig tålmodigheten selv, min far, uansett hva mamma måtte mene, og ofte har han løsninger som jeg aldri ville ha tenkt på selv. De gamle er eldst, som det heter. Edderkoppene tar jeg meg av selv, forresten.
Jeg har siden jeg var ganske ung tenkt at pappa er mitt store forbilde. Jeg beundrer hvordan han løser oppgaver, hvordan han støtter familien med stoisk ro og tar på seg skylda der det trengs, hvordan han ser ut til å vite alt mulig og hvordan han etter alle disse årene fortsetter å være der for unger, svigerbarn og barnebarn. Jeg håper jeg kan være av samme nytte når mine unger flytter ut og lager seg sine egne familier. Pappa har lært meg at rollen som far er en heltidsstilling som man aldri pensjonerer seg fra. Jeg kan bare håpe at jeg greier å følge hans eksempel.
Denne lille epistelen, som pappa kaller det, er ikke bare til min egen far. Dette er en takk til alle pappaer. Den er til han som lærer unga sine å skru motorer, til han som stiller opp som fotballtrener og oppmann og sjåfør på en gang, til han som tålmodig lærer bort alt han kan om matematikk eller engelsk til motvillige unger. Den er til han som hater nymotens teknologi men som likevel lager brukerkontoer på Playstation, og til han som lager skjeve hestehaler eller sender datteren i barnehagen med stripete skjørt og rutete strømpebukse. Til han som kjøpte trekkspill til sønnen sin og som snart måtte bytte det inn i skateboard. Til alenepappaen. Til helgepappaen. Til stefaren. Og til svigerfar. Han kan også være god å ha.
Takk skal dere ha, alle sammen! Vi unga er veldig takknemlige, selv om det av og til lukter litt på do eller om sjokoladen vi sparte til senere på mystisk vis har forsvunnet (det kan jo være mamma som har tatt den?).
Og til min egen far: takk for tålmodigheten. Takk for skyssen. Og takk for de dårlige vitsene.
