Med metafysikk vil jeg i det følgende forstå, alle ideer om eksistens som menneskesinnet kan frembringe i et språklig bilde.
Et besøk inn i filosofistudentens verden. Tørt og godt.
Jeg vil som Popper definere metafysikk bredt, og si at metafysikk er en forutsetning for vitenskap. Popper definerer all ikke vitenskap som metafysikk og som et viktig bakteppe for vitenskapens utvikling.
– Jeg spørsmålstiller ordet vitenskaps filosofi og vil se dette som en brobygger mellom metafysikken og vitenskapen.
I Wikipedia defineres vitenskap som prinsipper og kriterier for systematisk metode og kritisk undersøkelse. Wikipedia definerer Metafysikk som læren om tilværelsens grunner og prinsipper.
Metafysikken har fra middelalderen blitt delt inn i Kosmologi, Antropologi, Ontologi, Teologi. Disse har senere blitt utviklet til egne vitenskaps-grener.
Aristoteles sier at metafysikken er forut for all annen vitenskap, «vår første filosofi». Han møter metafysikken med optimistisk holdning av å ville kategorisere og organisere…
Platons verk «staten» redegjør Platon for fornuftens realisering. Han sier det finnes to mennesketyper, en filosof (en som elsker visdom) og en filotemones (en som elsker teori). En vitenskapsmann kan muligens være av begge mennesketyper, men en metafysiker må utvilsomt ha kvalitetene til en filosof for å bedrive metafysikk.
Ideene har sin egen natur
Platons idelære henviser til at ideene har sin egen natur og at vi skal finne disse. Fornuften realiseres primært gjennom idelæren, her kreves ikke vitenskapelig metode, men filosofisk og metafysisk innsikt.
Erkjennelsesteorien til Platon kommer sekundært og er forståelsen av erfarbare fenomener.
– Jeg mener språket gir oss muligheten til å filosofere utover de eksisterende rammeverkene og dermed bidra til ekspansjon av kunnskap.
Quine ser på metafysikk som en del av vanlig vitenskap, han representerer Holistisk empirisme og han snakker om «the web of belief». All sannhet kan revideres når ny innsikt oppstår. Her er Quine i nærheten av idelæren til Platon.
Descartes var det første filosofen som mente at hovedmålet for filosofien var å finne en metode som brukes i både filosofi og vitenskap. De skal slik sees som støttedisipliner for hverandre. Jeg tror dette er noe av filosofiens viktigste oppgave som bidrar til at vitenskapen drives fremover.
Å kritisere vitenskap
Hume, studerer sinnet som et naturobjekt. Slik leter han etter både fysiske og psykiske lover hos mennesket. Han ønsker å avduke lover i menneskets indre som handler om blant annet tro og motivasjon, frykt og stolthet. Denne psykologiske innfallsvinkelen gir helt andre metoder enn naturvitenskapens. Han har et eksperimentdesign for å teste, oppdage og bevise fenomenene i hjernen. Denne eksperimentelle metoden og konklusjonene hans er banebrytende. Humes metafysiske innfallsvinkel er den nødvendige sammenhengen, kraften, som forener årsak og virkning. Menneskets naturlig handling er utifra dets frie vilje og hans impiriske vitenskap om menneskesinnet skaper et historisk skifte i sitt syn på årsakens kraft til å igangsette virkning.
Humes filosofi er også eksempel på at filosofi kan brukes til å kritisere vitenskap.
Med min holistiske holdning tenker jeg at vi bør lete etter innsikt om ytterkantene i den verden vi erfarer og fortsette å stille spørsmål som er hinsides erfaringene. Kravene til metode må ikke hindre læring som oppstår på veien mot målet. I lys av historisk erfaring kan vi gi tillit til fremtidens kunnskap.
God helg!
