Drømmen om ungdomshuset

    Jeg elsker unge mennesker. Derfor unner jeg dem et eget sted å være.

    Tekst: Mette Haugland

    Jeg så et TV-innslag fra Møllerkjelleren på Bryne her om dagen og skulle med ett ønske jeg var 15 år og bodde på Jæren. Et splitter nytt ungdomshus i kjelleren på den gamle mølla med egen kafé og kaffebar, øvingslokaler spekket med det nyeste av utstyr å oppdrive, egen scene, muligheten for kino, bordtennis, biljard, datautstyr og alt annet rastløs ungdom kan ønske seg. Satt i omgivelser med beintøff street art på utsiden. Selve kjærligheten i posen til en ideell kommunal kultursektor.

    Tenk om det hadde vært mulig å få til hjemme i Odalen, tenkte jeg. Pusse opp et hus ingen lenger bruker og gi morgendagens helter ett eget sted, hundre prosent på deres premisser.

    Men så har også Time kommune noe Nord-Odal ikke har; 40 millioner kroner å bevilge.

    Derimot har Nord-Odal noe enda mer verdifullt, mer verdifullt enn alle ungdomshus til sammen; kreative unge mennesker som tar saken i egne hender.

    Før jul gikk en venninnegjeng sammen og startet opp noe som heter Jentekveld – et tilbud hvor jenter mellom 4. – 7. klasse i Nord-Odal kan komme til Norsk Folkehjelp sine lokaler på Sand en dag annenhver uke og delta på enten middag, filmkveld, få leksehjelp, spille spill, drive med sport eller hva de måtte ønske.

    Tina Møller Ødegaard, Asmaa Alkhalil og Ingrid Føsker ville skape et trygt sted hvor jenter i bygda kunne møtes. Det er altså så skinnsykt kult gjort! For unnskyld at jeg sier det, men mange av de alternative tilbudene som dukker opp treffer ikke alltid rett. Kidsa vet så inderlig mye bedre selv hva de vil ha og hvordan de vil ha det enn en gjeng voksen mennesker.

    Og før jeg tråkker på tærne til alle jeg senere kommer til å møte på butikken nesten gang jeg er hjemme; ære være dere som fikser og ordner lokaler hvor det går an å oppdrive bord, stoler og sofagrupper. Dere som ordner Playstation på storskjerm og møteplasser. Dere er superhelter alle sammen. Jeg skulle bare så inderlig ønske at disse råflotte jentene, og alle andre kremfolk av noen ungdommer i Nord-Odal, fikk sitt eget sted.

    Hanna Huseklepp (19) sa det bedre enn noen i Aftenposten: «Et sted hvor ungdommene selv bestemmer hva de skal drive med». Jeg drømmer om et sted hvor de unge råfine menneskene fra lokalmiljøet mitt får en sjanse til å utvikle seg innen for det de selv ønsker. Enten som arrangører, fotografer, fremtidige filmtalenter, kokker eller malere. Et sted hvor de kan møtes og være med å gjøre til sitt eget. Et sted hvor de kan henge i lengden og ikke for å holde dem opptatt lenge nok så de ikke stikker på hjørnet for å cigge.

    Og jeg lover deg; evnene til å gjøre stedet kult sitter de på selv. Bare noen gir dem et sted å være. Nei, ikke et leid rom en gang i uka som dobler som kantine og foredragslokale, et fast sted hvor de kan tagge på veggene, spille høy musikk og utvikle talenter. Et sted de kan gå til etter skolen og kjøpe seg en kaffe eller en brus, sitte og gjøre lesker eller hva det er de vil gjøre.

    Og du kan kalle det en dagdrøm, en urealistisk tanke fra ei ung jente som ikke vet hva hun snakker om og kaster ut utopiske meninger som ikke har noe grobunn i realiteten i det hele tatt. Men tenk hvis ei litta grein fra dette luftslottet kunne ført til noe kult?