Finnes det noe vakrere enn en solrik, iskald vinterdag i Nord-Odal? Når lufta kjennes kald på vei ned i lungene og kommer tilbake som hvit røyk som snart blir borte over hodet. Når trærne og til og med husveggene er lodne av frost. Når snøen knirker høylytt under skoene. Når småfuglene napper lekent på meisebollene som noen har vært så greie å henge ut. Når ungene aker ned bakken og virvler opp snø som mest ligner på englestøv der det drysser dovent ned igjen. Da er det vakkert. Da er det no`grådig fint!
Alt er likevel ikke bare vakkert. Vinteren kan være slitsom og styrete, spesielt om man har små barn: klissvåte klær, tette vintersko med en stram odør av våte sokker. Dammer etter smeltet snø overalt i huset. Tørking og vasking av klær, på mer og mer oppfinnsomme steder etter hvert som stolryggene blir fylt opp av utebukser og varmedresser. Det er bare å stålsette seg når det første snøfallet kommer: fra nå og frem til mai kommer du aldri til å bli ajour med klesvasken.
I tillegg må du beregne ti minutter ekstra til påkledning hjemme hver morgen før du kjører til barnehagen, samt enda fem minutter til avkledning når du kommer frem. Så er det bare å håpe at fire- åringen ikke slår seg vrang og ikke vil samarbeide i det hele tatt.
På ettermiddagen er det det samme, bare motsatt, og da må du altså regne med å måtte vaske eller tørke alt av klær og fottøy i tillegg. Heldigvis har vi skotørkeren vår i kjelleren, på vaskerommet. Jeg husker med gru en barnefamilie i nabolaget der jeg bodde da jeg var liten, som hadde skotørkeren i gangen. Det luktet varm, fuktig tåfis allerede før man kom inn.
På vinteren trenger man dessuten så mye mer utstyr enn på sommeren. Man må ha med seg en svær sekk med ekstra tøy til barnehagen. Man må ha ski, skøyter, akebrett, hjelm, spark, refleksvester og hockeykøller, for ikke å snakke om snowboard og alt stæsjet det fører med seg.
Ta en titt i boden til en gjennomsnittlig norsk barnefamilie, og du vil tro du har kommet til overskuddslageret til den lokale sportsbutikken. Det finnes knapt et idrettslag som er bedre utstyrt. Mye av det må man ha med til enhver tid, selvsagt, så bilen er konstant stappet full av rot.
Det er heller ikke bare sportsutstyret som må være i orden. Til og med den skakke snømannen nedi hagen skal ha sitt: ikke prøv å være tom for gulrøtter ved første snøfall. Det blir bare grin.
De ettermiddagene når min bedre halvdel jobber kveldsskift er de verste. En typisk torsdag ettermiddag på vinterstid kan forløpe omtrent sånn her:
Når kjeledresser og søkkblaute votter er hengt opp, skoene står i skotørkeren og unga er trygt plassert under hvert sitt pledd, hutrende og sultne, må jeg se til å få fyr i ovnen igjen før jeg kan sette i gang med middagen. Da er det bare å stable ved og opptenningsbriketter inn i ovnen, tenne på alt sammen hvis jeg er så heldig at lighteren virker, og håpe på at det tar fyr. Deretter bærer det ut på kjøkkenet. Magen rumler, unga maser, fingrene er stive og kalde etter å ha hengt opp alle de våte klærne, og snart viser det seg at ingen har husket å kjøpe middag. I fryseren finnes det ingenting som ikke tar tre timer å tine opp, og i skapet ser jeg bare supper som ingen liker.
«Jeg er sulten!», roper begge unga i kor. Jeg hører på bristen i stemmene at de mener alvor.
Jeg finner frem brød og det siste vi har av pålegg og tenker at jeg må huske å dra på butikken så fort vi får spist.
«Hva er det til middag?», spør en av de håpefulle små i det jeg kommer ut i stua og oppdager at ovnen har slukket.
«Toast», svarer jeg, litt surere enn de fortjener. Det er bare så innmari frustrerende med den forbanna ovnen, og nå ser jeg at vi har igjen bare èn tennbrikett. Jeg stikker den inn under en av kubbene og prøver å få litt luft imellom. Tenner opp, krysser fingrene og går og setter meg.
«Er det bare èn til hver?», spør eldstemann og vifter en halvspist toast i lufta.
«Ja», svarer jeg. «En til hver.»
«Men jeg er mer sulten etter denne.» Bak ham slukker den siste opptenningsbriketten.
«Jeg også», sier jeg, og denne gangen klarer jeg ikke å la være å høres sur ut. Jeg er sur.
Jeg pakker unga inn i bilen, skraper isen aggressivt av frontruta og begynner å kjøre mot butikken.
«Hvorfor skrapte du så fort, pappa?», spør minstemann. Jeg rekker heldigvis ikke å svare, for ved innkjørselen oppdager jeg at brøytebilen har lagt fra seg en tykk mur av snø og is som må fjernes før jeg kommer lenger.
Mens jeg måker hardpakket snø på tom mage, sitter begge unga i bilen og vinker fornøyde til meg mens de spiser hver sin halvdel av min toast.
Til slutt kommer vi oss avgårde og får kjøpt inn alt vi trenger, men da er det for sent. Humøret er på bånn og kommer til å være det til jeg endelig kan legge meg under dyna og håpe på en bedre dag i morgen, med blanke ark og fargestifter tell.
Neida, det er aldri så ille. Ovnen kan riktignok være utfordrende å få fyr i, spesielt når jeg har glemt å tømme den for aske, men vi har som regel et eller annet spiselig på lur, og selv om klærne er våte og barna er kalde klarer vi oss greit. Det tar bare litt lenger tid, alt sammen.
Heldigvis overskygges de dårlige vinterdagene av de gode. Det får så være at det kan bli litt vanskelig en gang i blant, for når det er fint er det bare så innmari fint.
Som relativt fersk odøling har jeg begynt å tenke at det er få steder jeg heller ville tilbringe vintrene mine enn her på Sand. Det kan virkelig være rørende vakkert her, som beskrevet ovenfor.
Dessuten står vintertilbudene i kø. Skiløyper. Turløyper. Gapahuker. Pilking både på Storsjøen og Råsan. Alt i gangavstand fra sentrum. Det er ganske fantastisk, når man først tenker over det.
Da vi flyttet til Sand for noen år siden, tenkte jeg at det var merkelig rart at det ikke fantes noen akebakker på denne siden av Langstråmyra. Dit kjører ikke jeg på vinterstid, som observante lesere vil huske.
Snart gikk det heldigvis opp for meg at jeg hadde tatt grundig feil: Sand er et ake- eldorado! Tenk bare på den svære skråningen nedenfor Milepelen, eller på de bratte bakkene nedenfor sentralskolen. Der kan man til og med fyre opp bål og grille mens barna leker i hinderløyper så vel som i akebakken. Trygt er det der også, i motsetning til der vi akte da jeg var barn: midt i en smal vei som slynget seg bratt og uoversiktlig ned gjennom et nokså tettbebygd nabolag.
Jeg glemte forresten enda et godt vintertilbud: hvis du ikke er av de som liker å risikere liv og helse ved å sette utfor skaren med rumpa plassert oppå en tynn plastplate og med ungene halsende etter på hver sin snowracer, eller du frykter for å rase gjennom isen med pilkestikka i den ene hånda og en kakaokopp i den andre, kan du jo heller sette lårhals og hofter på spill og stille opp på skøytebanen på Prestberget. Der trenger du ikke engang å ha med eget utstyr: de har til utlån!
#IloveOdalen
