Eldstemann ble invitert i bursdag på Langstråmyra midtvinters. Jeg så på kartet uten å finne noe som helst. Søkte på nettet og fant en YouTube-video som viste glade ake-scener og strålende vinteridyll, men ingenting om hvordan man kom seg dit…
TEKST: Jon Baraas
«Hvilken vei tok dere?», spurte noen meg da vi kom frem til hytta hvor hele familien skulle møtes til bursdagsfeiring.
«Vi tok en vei som førte oss helt frem til avtalt sted og til avtalt tid.» Burde jeg ha svart. I stedet la jeg ut om den ene avkjøringen etter den andre og fikk fort vite at vi måtte ha tatt en drabelig omvei. Selv om vi altså kom frem til planlagt tid.
Det er litt vanskelig for meg, dette med veier. Det er ikke det at jeg ikke finner frem eller at jeg roter fælt med kartet. Jeg finner alltid frem. Vel, det finnes unntak, men det kommer jeg tilbake til. Det er mer det at jeg mangler både evnen og lysten til å lære meg hver eneste mulige kjørerute til et sted. Jeg finner en vei og holder meg til den så lenge den fører meg til bestemmelsesstedet, iallfall hvis jeg bare skal kjøre dit et par ganger.
Jeg er visst omtrent alene om dette, får jeg inntrykk av i sosiale sammenhenger. Det er som om alle rundt meg er eksperter på kart og topografi og veikvalitet mens jeg bare er en stakkars dust som nøyer meg med å ha kommet frem. Det er visst ikke alltid nok det, å komme frem. Man må kunne snakke om hvordan det skjedde også, og helst vite hvor man kunne ha kjørt om en eller flere veier var stengt for trafikk.
«Neste gang», tenker jeg,» til neste gang skal jeg sette meg inn i absolutt alt hva angår veier og fremkommelighet. Da skal de få se.» Så glemmer jeg det og føler meg like uvitende neste gang det blir aktuelt.
Et annet problem er at jeg ikke klarer å gjøre meg kjent med stedsnavn. Jeg bodde de første 30 årene av mitt liv i samme kommune uten å vite hva steder eller veier het. Jeg visste utmerket godt hvordan man raskest kunne komme seg fra A til B, uten at jeg var i stand til å forklare veien så godt til andre. Likevel befant jeg meg altså stort sett alltid på riktig sted til riktig tid. Det var godt nok, så lenge jeg slapp å snakke om det.
Med årene kom en viss kunnskap om steds- og vei-navn, heldigvis. Jeg begynte å føle meg som en av de andre, som en av de som visste raskeste vei bort fra ethvert sted og som kunne forklare det til de som måtte lure. Eller til de som ikke lurte. For de finnes, de også, selv om de som forstår seg på kart og stedsnavn sjelden ser ut til å diskriminere. Det blir litt som de som interesserer seg for været eller motorer: de snakker om det til hvem som helst, enten mottakeren vil eller ikke.
Gleden over å være lokalkjent var kortvarig. I 2014 flyttet familien og jeg til Nord- Odal. Nytt sted, nye veier, nye stedsnavn. Skrekk og gru. Det var som å befinne seg i det gode gamle dataspillet Warcraft 2, minus de grønne orkene og den dårlige grafikken: kartet var opplyst og greit akkurat der vi bodde og i et lite område rundt, men ellers var det svart. Jeg visste ikke hvor Knapper var. Sant å si er jeg litt usikker fremdeles. Jeg visste ikke hvor så mange andre steder var hen heller, og i mange tilfeller kom Odals- dialekten i veien og gjorde det enda vanskeligere.
Jeg klarte meg greit likevel. Fant frem til Mo helt uten hjelp. Forstod raskt at Råsen og Storsjøen var to forskjellige sjøer. Det gikk fint.
Helt til eldstemann ble invitert i bursdag på Langstråmyra midtvinters. Jeg så på kartet uten å finne noe som helst. Søkte på nettet og fant en YouTube- video som viste glade ake- scener og strålende vinteridyll, men ingenting om hvordan man kom seg dit.
Alt jeg hadde å gå etter, var en vag idè om at jeg skulle i retning Bruvoll. Ellers var jeg helt blank. Løsningen ble å spørre en lokalkjent kar som jeg fant langs veien litt bortenfor Bruvoll. Da hadde jeg allerede kjørt rundt på måfå en liten stund uten at det bar frukter. «Kjør mot Trautskogen og ta til venstre over ei lita bru», sa han. «Det er et stykke innover i skogen.» Han overdrev ikke. Vi kjørte langs en trang skogsvei med plass til èn bil i bredden. Snart møtte vi folk på vei tilbake til sivilisasjonen. For å gjøre en lang historie kort: etter å ha passert tre biler med speilet og lakken i behold, dro hjulet av veien og fronten på bilen pekte ned i ei bratt grøft. En hjelpsom sjel med firehjulstrekker og slepetau dro meg opp igjen, og kort tid etter stod vi på parkeringsplassen til Langstråmyra. Da var både guttungen og jeg utslitt, så vi snudde og dro hjem igjen. Bilen var like hel, men stoltheten fikk seg ei ripe i lakken.
Noen år senere står det bedre til med lokalkunnskapen. Kartet oppe i hodet, som tidligere var svart som i Warcraft 2, begynner å lysne både her og der. Stedsnavn og veier fester seg i hjernebarken. Jeg kan på stotrende vis forklare veien til mange forskjellige steder. Iallfall de som finnes på kartet. Og Langstråmyra, da. Det vet jeg godt hvor er hen.
