Følelsen av forventning

     

    Klar, litt skarpfrisk høstluft. Lukten av moden åker og epler. Nyinnkjøpt pennal, fargeblyanter og boktrekk. Alt klappet og klart. Følelsen av forventning og energi. Hva vil det kommende året bringe av erfaringer, opplevelser, forandring? Kanskje jeg er en annen enn i fjor?

    TEKST: Anita Bunes

    Dette er ting jeg husker fra tiden rundt skolestart om høsten. Det rare er at de samme følelsene dukker opp fremdeles, selv om det er nokså lenge siden jeg var i en situasjon som innbefattet det å starte opp igjen på skolen. Akkurat som om det er en gjentakende syklus.

    Kanskje det handler om å gjøre opp status. Legge noen nye planer. Rydde og gjøre klart. Legge vekk det man ikke har bruk for. Tenke at nå skal ting gjøres ordentlig, skikkelig og strukturert. Som i en perm med skilleark.

    Horder av barn og ungdom begynner på skolen (igjen) i disse dager. Spente og forventningsfulle førsteklassinger. Nyinnflyttede kommuneinnbyggere. Hormonelle tenåringer hvis kroppsmasse har strakt seg en meter i høyden i sommerferien og som skal begynne på ungdomsskolen. Videregående-elever som skal ta buss utenfor kommunegrensa eller har flyttet på hybel. Nytt miljø, nye mennesker, nye muligheter. Blanke ark?

    Alt de har foran seg. Alt de skal forholde seg til og håndtere. Jeg håper at de får en fin tid. At forventningene deres blir innfridd. At de lærer og utvikler seg og blir glade, kreative og dyktige samfunnsmennesker. At de slipper de vonde tingene som bare setter seg fast. Ingen går gjennom livet uten dårlige erfaringer og vanskeligheter, men de bør helst være av det slaget som gir grobunn for vekst, ikke bare stagnasjon og smerte.

    Egentlig er høsten min favorittårstid. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror det henger sammen med det jeg har forsøkt å beskrive her. Vi er i ferd med å legge bak oss en strålende sommer, som til tross for sine svært reelle utfordringer med tørke og brannfare har gitt oss en vitamininnsprøytning vi vil nyte godt av i kaldere tider. Våren er også fin, og lett å elske med sine lysegrønne skudd, og vinteren gir glede for mange. Men altså – høsten.

    Jeg elsker Höstvisa. Og der var Tove Jansson igjen. Hun skrev teksten til denne finlandssvenske visen. Akkurat passe bittersøt-melankolsk. Jeg deler en god, gammel versjon med skuespilleren Bo Andersson (1970).

    Snart är den blommande sommarn slut.

    hør musikken til