– Fra det ble bestemt at landet skulle stenge ned var det som å skru av en bryter. Alle gjestene ble borte. De ansatte ble permittert, og det var bare jeg som var igjen, forteller Rita Nesset (59).
Det er over et år siden Odalskommunene og resten av landet stengte ned. På Milepelen ble alle bookinger for resten av året avbestilt bare på noen få dager.
Jeg skjønte ikke alvoret før jeg fikk beskjeden om at hele landet skulle stenge. Det var uvirkelig. Du tenkte på dine nærmeste, at vi måtte holde oss friske. Så tenkte jeg på de ansatte, ville vi klare å få bedriften til å bestå? forteller daglig leder ved Milepelen Vertshus.
Vår evne til å tilpasse oss har blitt satt på prøve.
Etter et par uker satte Rita Nesset i gang med take-away på Milepælen noe de fikk god respons på. Slik kom kokken raskt tilbake på plass.
– Ingen kan stilles ansvarlige for en pandemi, men jeg har kjent veldig på ansvaret for ansatte i bedriften, og hvordan alle skal klare seg økonomisk. Det vanskeligste var å ikke vite hvor lenge dette ville vare, konstaterer hun.
I det vi markerte ett år siden lockdown, strammet det seg til igjen.
«Enda godt vi ikke visste hvor lenge dette skulle vare»
Lokalbefolkninga støttet opp, og restaurant- og hotellsjefen kunne ta inn igjen flere og flere ansatte. I fjor sommer var Milepelen helt oppe igjen, før det kom en ny periode på høsten.
– Vi har hatt en del overnattingsgjester i forbindelse med ulike prosjekter i bygda gjennom året, så vi har klart oss. Men de periodene det blir mye fokus på smitte, så ser vi det på omsetningstallene, bekrefter hun.
På Milepelen er det cirka 20 ansatte i store og små stillinger. Rita Nesset har følt veldig på ansvaret for de ansatte i bedriften dette året. Hun er evig takknemlig for at de er tålmodige og fleksible.
– Å ikke vite hvordan det blir neste uke, har blitt vanlig. Deres holdning har betydd veldig mye i denne perioden, konstaterer hun.
At vi har lært masse er hun overbevist om.
– Vi tok alt for en selvfølge. Nå som det har stoppet opp ser vi tydeligere hva som er viktig i livet, som de som står deg nær og det du har i hverdagen. Jeg tror mange har fått en aha-opplevelse der. Men jeg synes så synd på de som er ensomme, og jeg synes synd på ungdommen. Jeg er også bekymret for at unger er mye urolige i denne perioden, sier Rita Nesset.
Selv savner hun aller mest det å kunne besøke familie og venner når hun føler for det.
– Jeg har ei mor som bor på Toten som jeg ikke har sett på et halvår. Men nå har hun fått første vaksinedosen, forteller hun.
Praten går blant kaffegjestene i restaurantlokalet.
– Gjestene gir tilbakemeldinger på at det betyr veldig mye for dem å kunne komme hit for en kopp kaffe og en prat. Skravla går hele tida. Hadde de ikke kunnet komme hit tror jeg flere hadde blitt isolerte, legger hun til.
