– Plutselig ble det helt spøkelsesaktig på Skarnes, og ingen som trengte skyss til skole, fysioterapeut eller lege, forteller Runar Aastebøl (51), om tida etter nedstengningen i fjor.
Taxisjåførene har alle enkeltpersonforetak, noe som er sårbart i en pandemi. De som hadde sjåfører ansatt måtte permittere dem.
– Jeg har vært mer stressa dette året. I starten kjente jeg på bekymringen for at det skulle bli lite å gjøre. Vi visste heller ikke hvor lenge dette skulle vare, sier han.
Foto: Karen Gjermundrød
Da det åpnet opp igjen var det annerledes. Avstand måtte holdes, munnbind og håndsprit brukes flittig. Sykekjøring kunne ikke samkjøres lenger, bare med én og én passasjer i bilen.
– Vi kjører alle mulig folk. Unge, gamle, sjuke, fulle. Vi føler hele tida på frykten for smitte. Vi har snakka om det flere ganger, og er takknemlige for at ingen på sentralen har blitt syke, konstaterer han.
For mange er taxisjåføren en av de få de møter i løpet av en dag.
– Vi har kjørt mange engstelige folk dette året. Eldre, syke folk som ikke har sett og klemt familien sin på lenge. De er veldig pratsomme og har et sterkt behov for å dele, sier Runar Aastebøl.
Det han savner mest i jobben er å ikke kunne hjelpe folk på samme måte som før.
«Det ligger naturlig for oss å hjelpe eldre og syke inn og ut av bilen, hjelpe til med setebeltet, ta dem i armkroken og følge dem til døra. Nå må jeg hele tida spørre først så jeg ikke skremmer noen»
– Vi vil jo gjerne yte den servicen, men nå må vi trå varsomt, sier Runar Aastebøl.
Om hva vi har lært håper han at smittevernsarbeidet vi har innarbeida kan føre til mindre forkjølelse og influensa i framtida.
– Jeg håper også at vi har lært å sette mer pris på hverdagen slik den er og ikke ta den for gitt. At vi kjenner etter da dette er over hvor godt det er å være sammen, og kunne gjøre som man vil igjen. Det har satt ting litt i perspektiv.
