– Så klart vi må klemme. Men mageklem funker også. Å få sitte på fanget når det trengs, påpeker Camilla Aas (43). Trygghet er kanskje enda viktigere i den tida vi er oppe i nå, og jeg er opptatt av at elevene mine skal føle omsorg.
I vinterferien i fjor var hun i New York med søsteren og besøkte en utflytta odøling. Da de kom hjem hadde korona tatt over nyhetsbildet.
– Du trodde du var i ei boble. Skjer virkelig det her? forteller hun.
Da skolen stengte måtte Aas og kollegene ved Glommasvingen skole snu seg raskt rundt og legge om til hjemmeskole. Det viktigste målet ble at hver av hennes 2.-klassinger skulle kjenne på mestringsfølelse daglig. Ingen skulle sitte alene hjemme og føle at de ikke fikk det til.
– Vi kjørte kun repetisjon, og begynte ikke på noe nytt tema i matte for eksempel, forteller småskole-læreren.
Oppgaver kunne være å skrive om favorittretten, gå på jakt etter vårtegn eller gjøre noe hyggelig for noen, ta bilder og skrive om det, forteller hun. Det skulle være gjennomførbart, og overkommelig å følge opp for foreldrene.
I hjemmeskoleperioden debuterte Camilla Aas som blogger.
– Jeg lagde en morsom god morgen-video hver dag, der jeg kledde meg ut. En dag kunne jeg være en hip-hoper som spiste ostepop. En annen dag prinsesse. Sist gang var jeg esel. Det ble viktig for meg å gi ungene en litt gøyal start på dagen, slik at de hadde noe å glede seg til, smiler hun.
Hun beskriver dagen elevene fikk komme tilbake på skolen som et skikkelig gledesøyeblikk. Selv om det var mye nytt å forholde seg til med tanke på smittevern.
– Du føler noen ganger at du har blitt den verste læreren som maser om håndsprit, og å holde meteren – det er ingen god følelse. Men elevene tilpasset seg veldig fort, bekrefter hun.
Og klemming?
– Er du gæærn, så klart vi må klemme. Men mageklem funker også. Å få sitte på fanget når det trengs. Trygghet er kanskje enda viktigere i den tida vi er oppe i nå, og jeg er opptatt av at elevene mine skal føle omsorg. Da må det nesten være lov til å klemme, påpeker hun.
Hun legger ikke skjul på at hun er sliten.
«Det at ting kan endre seg veldig fort og at man plutselig må snu om på ting, gjør at man blir sliten over tid, av det å være i beredskapsmodus. Jeg er ikke sikker på om alle forstår hvor mye jobb som ligger bak»
Et år inn i pandemien har hun fortsatt til gode å klemme faren sin, men kjenner at hun setter mer pris på de små tingene enn før.
– Jeg setter større pris på det enkle. Som å ta en lunsj med noen, en telefonsamtale eller å snakke med naboene mine. Og så har jeg begynt å gå kjentmannsturer med venninner, det er fint, påpeker hun.
