Butikksjefen

– Vil det føles naturlig å ta noen i hånda igjen? Å dele ut spontane klemmer? Uten at man tenker at det er feil? undrer Jeanette Øiseth (32).

Annonse

12. mars 2020 er en dato hun aldri kommer til å glemme.

– Jeg var ute i skogen og så ringer de meg. Først samboeren min som sier at nå stenger skolene. På vei fra henting av unger ringer de meg fra butikken og sier at det er kaos. At folk hamstrer og tømmer hyllene, forteller daglig leder ved Kiwi Skarnes.

Hun kunne ikke tro det og dro innom for å se selv.

– Det var som en spøkelsesbutikk. Knekkebrød, hermetikk og dopapir var blåst. Det gjorde vondt å se hyllene så tomme. Vi etterfylte det vi hadde, og fikk tak i folk. Jeg husker vi satte fram paller med dopapir. Det var tilløp til panikkstemning blant kundene, og jeg ble litt stressa selv, husker Jeanette Øiseth.

Det var mange tanker som meldte seg.

– For det første skulle vi ha tre barn hjemme, hvordan skulle vi løse det? Samtidig skjedde det så mye i butikken. Og hva med de ansatte, hvilke tiltak kunne vi gjøre for at de skulle føle seg trygge på jobb? Hva hvis vi fikk smitte blant de ansatte? Det var så mye usikkerhet, og myndighetene endret retningslinjer nærmest fra time til time, forteller Jeanette Øiseth.

Kort tid etter nedstengningen fikk de beskjed av Kiwi sentralt om å ansette flere folk kjapt, for å ha en backup dersom ansatte skulle komme i karantene eller bli syke. Med samfunnsoppdraget om å tilby mat og andre dagligvarer på en sikker måte, måtte butikken holdes åpen.

– Vi merket det veldig fort da grensa stengte til Sverige, at vi hadde en kjempeøkning og behov for mer arbeidskraft. Tanken var å ha folk i backup i tilfelle sjukefravær. Men vi måtte jo bruke de nye fordi vi fikk mer å gjøre, forteller hun.

Det gikk mot en påske der Sverige var stengt, og de visste ikke hva de gikk til.

– Vi hadde ansatt mange nye og gitt dem så god opplæring som var mulig på kort tid, men det gikk jo fort i svinga. Supertøffe, unge mennesker som bare kastet seg ut i det. Må si jeg ble kjempeimponert over de nye, men også de faste. Alle ansatte har gjort en fantastisk jobb, og fortjener mer skryt enn jeg klarer å uttrykke med ord, understreker hun.

Alle fikk jobbe masse. Det var store varelass som skulle håndteres, smittvernsrutiner ivaretas, og man må alltid være ajour.

«Det er litt synd at det måtte en pandemi til for at vi skulle se hvilken effekt svenskehandelen har på distriktet vårt»

– Men det er veldig hyggelig å kunne tilby lokale jobb! Og det er veldig hyggelig at jeg har hatt muligheten til å tilby flere av dem jobb videre, sier butikksjefen.

Det å ha Kiwi i ryggen, som umiddelbart kom med tiltak og rutiner til hvordan ting skulle løses og håndteres, har vært en trygghet.

– Vi snakker mye om hvor heldige vi er som har jobb, og sånn sett ikke merker noen store endringer i hverdagen. Og det er gøy å drive butikk når det er stor omsetning og man kan ha mange ansatte, sier Jeanette Øiseth.

At hun skulle oppleve en jul der Sverige var stengt, hadde hun aldri trodd.

– Vi hadde fullt kjør. Vi vet jo ikke hvordan det blir etter pandemien før det åpner opp til Sverige igjen. Vi vet ikke hvordan handlemønsteret til folk ser ut da. Jeg drømmer om at vi kan beholde alle de nye ansatte, understreker Jeanette Øiseth.

Nå er vi i tredje bølgen. Hva har pandemien lært oss så langt?

– Jeg har tre barn, og vanligvis en hektisk hverdag. Det har gitt oss en annen ro når det ikke er så mye som skjer. Før hadde vi sjelden en helg uten planer, men nå har det vært mange slike helger hvor vi slapper mer av enn før. Det har vi litt godt av. Det må ikke skje noe hele tida, sier hun.

På jobben savner hun å gjøre sosiale ting med de ansatte.

– Det savner jeg særlig nå med tanke på at det har kommet en del nye inn. At det ikke bare handler om jobb. Vi har behov for å gjøre ting sammen, så vi blir litt bedre kjent, sier hun.

Det er hektisk på jobb og for tida får ikke ansatte lov til å spise lunsj sammen på grunn av smittevernstiltakene.

– Det er noe jeg har tenkt litt på. Hva gjør det med oss når det her er over? Vil det føles naturlig å ta noen i hånda igjen? Å dele ut spontane klemmer? Uten at man tenker at det er feil? Vil vi være kaldere i væremåten? Jeg håper vi tar igjen for det tapte, sier daglig leder ved Kiwi Skarnes Jeanette Øiseth.