Annonse

Tekst: Mette Haugland

Å flytte er det beste jeg har gjort. Ellers hadde jeg aldri kunnet komme tilbake.

Det ligger en video på YouTube, av Roger Græsberg & Foreningen fra Joker’n på Svullrya. Et knippe lokalbefolkning lener seg mot butikkreoler og bakover på klappstoler med varm kaffe i pappkrus mens rockefoten slår taktfast mot linoleumsgulvet. Med brødhylla som backdrop møter el gitar, kassegitar og steelgitar gamle damer med permanent, unger i langstøvler og gubber med ullsokker i treskoa. Mellom kassaapparat, First Price-kneipp og garnnøster flyter det norsk Americana, og veien mellom Nashville og Finnskogen har aldri vært kortere. Kulturen har kommet til lokalbutikken og det er ikke noe opphaust jåleri å skimte.

Den videoen er min sutteklut. Den minner meg om heme.

Når lyden av tretti ihjel spilte spillelister blander seg ut i gatene, alle ser ut til å løpe omkapp med alle og hovedstaden virker dobbelt så stor, setter jeg på meg headsetet, scroller nedover Spotify, legger meg i armkroken til Roger Græsberg og lengter hjem.

For jeg vet også om et sted hvor de tar deg i mot som en sur nordavind. Hvor alt er det samme og det gamle er bra. Aldri først aldri sist, hverken tap eller vinn. Og hvor Owens og Creedence fortsatt er inn.

Det er en melankolsk optimisme over at jeg har et tilfluktssted hvor man holder seg til én ting livet ut, som man mer eller mindre uvitende vier seg til automatisk, nærmest som en naturlov. Noe trygt og kjent.

Butikkstengte søndager som tvinger en til å slappe av, lokalbutikken som aldri har akkurat det man skal ha og skiløyper på jordet. Hvitveis i åkanten bak låven, busser som går kun tre ganger om dagen og måneskinnstur på spark. Lukta av nyslått gress, ferskvann og kumøkk. Kassadamer som hilser, bussjåfører som har sett deg vokse opp og barndomsvenner i gåavstand på grusvei. Mulighetene til å løpe fritt overalt hele tiden. Hvor man kan danse og drikke i sterkt måneskinn. Med roser i kjakan og bærbeint i graset.

Og en million fluer.

Referanser, minner og musikk blandes til en melankolsk rosemalt kjærlighetshistorie over hvor jeg vokste opp og kommer ifra. Svabergene på Veslesvarten og klakapadden til tre kroner på Bergstubutikken blir livsvaluta. Det trumfer alt.

En studievenninne sa en gang at «det må jo være godt å flytte til byen da man har vokst opp på et så lite sted som du har?» Svaret mitt lød noe i nærheten av «Hmm, nja, joda, det er jo det. Godt å komme seg litt ut». For det er det. Det er godt å komme seg ut, se hva mer verden har å by på. Men det fineste med å flytte vekk, bort og unna er at man får muligheten til å lengte etter og komme tilbake. Det er luksus.

I Odalen spiller du Creedence til du dør. Måtte det aldri forandre seg.