– Det er ingenting som er normalt med det her. Å ikke kunne klemme eller ta folk i hånda, sier Tamara Andreassen (64) i Skarnes & Omegn Begravelsesbyrå. Det er akkurat som om jeg ikke har fått gjort jobben min ordentlig ferdig.
Den første bekymringen var om det ville komme veldig mange dødsfall i løpet av kort tid.
– Heldigvis skjedde ikke det, sier hun om tida etter pandemien traff Norge i mars 2020.
Begrensningene påvirket straks antallet tillatte deltakere i begravelser. Kort tid etter nedstengningen dør et lite barn som har gått i barnehage og begynt på skole med mange venner etter to års sykdom.
– At de pårørende ikke skulle få lov til å ha flere i begravelsen, det gjorde skikkelig vondt, forteller Tamara Andreassen. Moren hadde sett for seg en kirke full av barn, glade farger og med regnbuen i fokus. Så fikk de bare velge 11 stykker som fikk delta.
Familien fra Sverige fikk dispensasjon til å komme over grensa et begrenset tidsrom, og til tross for restriksjonene ble det en intim, verdig og varm markering, legger hun til.
Det har vært tungt å drive begravelsesbyrå det siste året synes Tamara Andreassen, med den fysiske avstanden og reglene hun er pålagt å håndheve.
– Enkelte opplever det som at det er jeg som bestemmer. Jeg er bare pålagt å følge reglene. Men jeg forstår at det er opprørende, i sorg og fortvilelse å få beskjed om at sånn kan dere ikke gjøre det, det må bli sånn, slik er reglene, sier hun.
Tamara Andreassen har drevet begravelsesbyrå i 22 år. Klemminga er det hun savner aller mest.
«Jeg er en klemmeperson. Det å ikke kunne vise med fysisk kontakt at jeg føler sånn med deg – det strider mot min natur»
Hun forteller at hun gruer seg like mye hver gang hun står foran ei ny dør.
– Idet døra åpnes er det som om jeg får noen ekstra krefter. Jeg blir helt rolig. Jeg vet akkurat hva jeg skal si. Akkurat hvordan jeg skal oppføre meg. Om jeg ikke kjente de pårørende fra før, så får jeg eller gir jeg som regel alltid en god klem idet jeg går derfra. Det samme gjelder etter en gravferd. Nå får jeg ikke tatt pårørende i hånda engang. Det blir jeg ikke vant til.
Det er ikke lett å distansere seg.
– Jeg gråter mye når jeg kommer hjem. Jeg gråter med pårørende også jeg, og jeg tenker at det må være lov, forteller Tamara Andreassen.
At nordmenn går for å være et kaldt folkeslag er hun ikke enig i.
«Jeg har så mange klemmer til gode jeg nå. De pårørende sier det; vi får vente vi, Tamara, til denne dritten er over. Da må jeg reise rundt i Odalen i ukesvis for å gi og ta imot klemmer»
Tamara er sikker på at pandemien har lært oss å sette bedre pris på den dagen vi har i dag, og de små tingene.
– Det var en prest som sa til meg en gang: «Vi skal alle dø en dag, men alle andre dager skal vi leve.» Det prøver jeg å leve etter, sier hun.
