Å leve i nuet

     

     

    Å leve i nuet er noe jeg er relativt dårlig til. Jeg er bedre på langtidsplanlegging, refleksjon og å se ting i perspektiv. Det hender faktisk at det kan stresse meg litt. Jeg må liksom huske på å nyte det jeg opplever her og nå.

    Sett i ettertid innser jeg likevel ofte at opplevelsene har festet seg. Blitt til minner. Og da må jeg jo ha levd ganske sterkt – der og da.

    Nå er det ferie. Jeg koser meg i sola og nyter late dager. Kjemper litt mot rastløsheten innimellom, håndterer det ved å dure rundt med å klesvask, matlaging, blomstervanning, oppussing (!), handling og planlegging/logistikk.

    Og så svømmer jeg i skogsvann.

    Der, duppende i jordens overflate i kjølig ferskvann, kommer det over meg en intens følelse av å være i live. Tett på elementene i ordets rette forstand.

    Jeg er ikke en gang spesielt glad i å være i vann; lærte ikke å svømme før i 3.klasse under tidvis sterke protester, preget av en barndom med hyppig blærekatarr og ullbukser i mai. I beste mening fra de voksne i familien. Alle har vi vel vårt  å løsrive oss fra.

    Men alle burde ta en svømmetur i mørke skogsvann innimellom. Det er ren, uforfalsket terapi. Klarner tanker og sinn.

    Ikke et vondt ord om svaberg og saltvann, men gi meg et tjern med skogspeil i.